Oppskriften i Total War: Attila er den samme som i de foregående åtte spillene. Det betyr at fundamentet i den siste utgaven av sanntidsstrategispillserien er svært god.
På 400-tallet var det romerske riket splittet og svakt, en situasjon hunerne fra nordøst brukte til sin fordel. Her kommer du, spilleren, inn i bildet; en ung og ambisiøs krigsherre som kjemper store og små slag på vei mot dominans i Europa.
Den rigide oppskriften blir også Total War: Attila sin store akilleshæl. Nå, mer enn noensinne tidligere, lider spillserien av stagnasjon. Spesielt brukergrensesnittet, og måten spillet forteller sin historie på, preges av en gammelmodig tanke.
En blodtørstig historietime
Spillets veksling mellom turbasert strategi på verdenskartet og sanntidskamper på slagmarken skaper en blodtørstig rytme i Total War: Attila. Noe av det som er endret er at alle provinser er et mulig militært mål, også de sivile områdene er nå mer attraktive i jakten på makt.
«Assassin’s Creed»-regissør: Vil ha historiespill inn i klasserommet
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Barbarstatene viser på lignende vis brutalitetens ansikt i krig. Fire av dem starter som en horde på kartet, på jakt etter et sted å drive ut de lokale innbyggerne for slå seg ned. Sammen med de etablerte rikene, som de smuldrende restene av Romerriket og Sasanide-dynastiet fra områder omfattet av dagens Iran.
Velger du å spille som hunerne, får du også befatte deg med personen spillet henter sin tittel fra. Du spiller ikke Attila, men en krigsherre på vei oppover rangstigen. Etter hvert som generasjonene skrider frem med spillets gang, reagerer spillet dynamisk på valg og hendelser. Samtidig er det en del faste elementer som finner sted uansett, som at Attila selv aldri dør før han har blitt voksen.
Dette er et valg The Creative Assembly har gjort for å fortelle historien om en av historiens mest beryktede krigsherrer gjennom møysommelig spilling i stedet for en lineær narrativ.
På vei gjennom Total War: Attila dukker det også opp flere mellomsekvenser som bygger opp under rollen som en mytisk kraft som sveiper over Europa og rydder vekk restene av de gamle kongerikene.
TOPP 5: Strategispill fra før 2010 – sjekk lista og del dine favoritter
Vanskelig – på en god måte
I motsetning til andre spill i Total War-serien fortelles historien i Attila gjennom faktisk spilling, men det mangler også en konsekvent fortellerstruktur. Det går med andre ord i rykk og napp.
Hovedfokuset er fortsatt slagmarken, hvor din oppgave er å styre bataljoner rundt på kartet i sanntid og reagere på uforutsette hendelser. Å mestre hvordan du best kan bruke kavaleriet, bueskytterne og fotsoldatene, hvordan du kan legge en by under beleiring, alt er helt nødvendig for å vinne.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
I spillets begynnende faser er det mulig å leke seg frem til en seier, men vanskelighetsgraden går raskt opp, og behovet for å også mestre spillets kompliserte verktøy gjør seg fort gjeldende.
Det samme gjelder på verdenskartet, hvor troppeforflyttinger og ressursbruk er essensielt.
Sender du en hær i feil retning kan resultatet være katastrofalt. Å holde styr på et stort rike er en nærmest umulig oppgave, mens de små kongedømmene må styres med jernhånd. Uansett hva du velger vil Total War: Attila by på vanskelige utfordringer.
Runder av en utmerket trilogi
Selv om spillet viser deg verdenen i fugleperspektiv, i en allmektig posisjon, byr Total War: Attila på en neglebitende simulering versjon av en tid i europeisk historie hvor krig og livet på slagmarken var normen.
Med dette spillet runder The Creative Assembly av fortellingen om Romerriket. Fra de første skrittene på vei mot et mektig keiserrike i Rome: Total War (2004), på maktens topper i Total War: Rome II (2013), til slutten på en av historiens mest innflytelsesrike epoker i Total War: Attila.
Oppskriften er kjent og spillopplevelsen er solid, men spillserien begynner å vise de første tegnene på sin høye alder.
