Hvis navnet på TV-serien du lager insisterer på egen relevans, bør du virkelig følge opp, ellers ser du bare dum ut.
Men John Ripley er ikke redd for fallhøyde – han skrev manuset til ambisiøse 12 Years A Slave, og fikk en Oscar-statuett for den jobben. Neste år kommer det en ny film med Ripley-manus på kino, en remake av ikke ukjente Ben-Hur.
Når du tar sjansen på å lage en av filmhistoriens største suksesser på nytt, er det kanskje Ikke så oppsiktsvekkende at du kan finne på å kalle ditt første TV-prosjekt på ti år noe så definitivt som American Crime. Og etter to episoder ser det ut som om Ripley kommer unna med det.
Ett drap – mange liv
Serien åpner med at Russ Skokie (Timothy Hutton) får en telefon om at sønnen Matt har blitt drept i sitt eget hjem i Modesto. Svigerdatra Gwen er livstruende skadd. Skokie drar til California, der han møter ekskona Barb (Felicity Huffman) og Gwens særdeles religiøse foreldre Eve (Penelope Ann Miller) og Tom (W. Earl Brown).
Tony og Jenny Guiterrez synes alenepappa Alonzo (Benito Martinez) er alt for streng, men får snart alvorligere ting å bekymre seg for når Tony dras inn i etterforskninga av drapet på Matt.
Aubry (Caitlin Gerard)) og Carter (Elvis Nolasco) er på sin side evig opptatt med å skaffe penger til speed. Dopet konsumereres fortrinnsvis på en skitten madrass foran en vegg med bilder de har samla av andre par som ser ut som dem – mørk mann og lys kvinne. Også de blir kjapt knytta opp mot mordet.
Det er svært lite å utsette på skuespillerensembelet i American Crime. Huffman overbeviser umiddelbart som forutinntatte Barb, Martinez er alltid solid, og jeg er spent på å se hvor mye skjermtid Brown (herlige Dan Dority fra Deadwood) får.
Hva er Den amerikanske forbrytelsen?
Det er vanskelig å se de første episodene av American Crime uten å trekke paralleller til Oscar-vinneren Crash fra 2004:
Historiene til mennesker fra svært forskjellige miljø veves inn i hverandre som følge av et drap, og fordommer knytta først og fremst til etnisitet, men også til religion og sosial klasse, er det åpenbare hovedtemaet.
Handlinga utspiller seg i begge tilfellene i California, men der LA-bakteppet er svært tydelig i Crash, er Modesto sannsynligvis valgt i kraft av å være en generisk amerikansk by – i virkeligheten er American Crime spilt inn i Austin, Texas.
Begge gjør uansett et forsøk på å si noe om rasisme i det moderne Amerika. Hva akkurat dét er i American Crime sitt tilfelle er det litt vel tidlig å si noe om, men de to første episodene bærer bud om det er lov til å håpe på litt flere nyanser enn det var plass til i Crash.
En ting er hvertfall sikkert – dette er, på tross av navnet, ikke noe krimserie. Drapet er selvfølgelig en del av rammeverket, men serien handler først og fremst om menneskene, ikke etteforskninga. Det er nok ikke mordet på Matt som er «Den amerikanske forbrytelsen».
En nasjon uten rytme
Hvis John Ripleys navn på vaskeseddelen høyna forventningene mine til serien, bidro det faktum at den er produsert av ABC til å trekke dem godt ned på jorda igjen.
Selvfølgelig lager de med ujevne mellomrom severdige dramaserier (de første to-tre sesongene av Lost er det eneste eksempelet jeg kommer på), men de har, for å si det litt forsiktig, ikke akkurat spesialisert seg på drama med hjerne.
Det er for så vidt en ærlig sak, men det er godt å se at også de nå tør å lage en serie som stiller et og annet krav til seerne. For American Crime er alt annet enn lettvint underholdning. Ripley manøvrerer rundt i et tematisk minefelt der feilsteg ikke tolereres i særlig grad før det ropes høyt fra en eller annen kant.
Vi møter fortvila og desperate mennesker, de eneste lovnadene om håp kommer i form av drømmesekvenser med optimistisk musikk, noe som gjør de harde realitetene desto mer tydelige og mørke.
Klipprytmen varierer fra det svært sedate til det hektiske, det lesses blant annet på med jump cuts i dialogscener. Alt bidrar til den urovekkende stemninga, et portrett av et samfunn som ikke finner takta.
— Nå prøver vi å lage noe skikkelig bra, dere!
Det American Crime mangler av trivselsfaktor tas igjen så det monner på kvalitet.
Etter å ha sett to episoder – en og en halv time – har jeg særdeles lyst til å se mer. Først og fremst fordi jeg er veldig nysgjerrig på hvor denne historien tar veien.
Ripley og ABC har lagt lista høyt, og jeg tror nok at både kompleksitet og stemning gjør sitt til at American Crime ikke blir noen braksuksess rent seertallsmessig. 8,3 millioner amerikanske seere på første episode ble til 5,7 millioner på andre, nedgangen stopper nok kanskje ikke der – på tross av at det som skjer i Ferguson gjør tematikken slitsomt dagsaktuell.
Likevel tror jeg, hvis resten av sesongen holder det åpninga lover, at American Crime kan bli serien som viser ABC at det ikke er nødvendig å gå minste motstands vei for å lage underholdning. Fordi det av og til er tilfredsstillende å lage noe som er skikkelig bra.
American Crime har premiere på TVNorge kl 21:30 onsdag 18. mars
