Dette er en film som ikke skjemmes over å være ett eneste stort frieri til lettrørte, lettflirende og nynneglade kinogjengere. Og Annie kan skape mye glede for vennegjengen i kinosalen.
Musikken er fremdeles fengende, grunnhistorien er fremdeles tårefremkallende og krølltoppen er supersjarmerende.
Men denne nyinnspillingen mangler en ordentlig skurk, den overlesses med irriterende internhumor til sin egen musikalbakgrunn, og har en aldeles forferdelig anstrengt og overspillende Cameron Diaz på rollelisten.
ANMELDELSE: Eventyret om Askepott – Storslagen og overdådig hyllest til det gamle eventyret
Foreldreløs og gatesmart
Annie (Quvenzhané Wallis) er jenta som ble forlatt av sine foreldre som liten. Hun har hardnet til etter å ha vokst opp i flere fosterhjem i New York, men har aldri mistet troen på den store roserøde drømmen om at en dag — en dag vil foreldrene komme for å hente henne.
Men i mellomtiden bor hun sammen med flere jenter hos den griske og usympatiske Ms Hanningan (Cameron Diaz).
Luck is for suckers. Annie
En vakker dag blir hun reddet fra å bli påkjørt av rikingen Will Stack (Jamie Foxx). Will er tilfeldigvis også ordførerkandidat. Ordførerkandidater trenger stemmer, og den slu kampanjesjefen hans foreslår derfor at Will skal bli Annies fosterpappa for en liten stund.
Det innleder et hjertevarmt vennskap mellom en ensom riking og en sjarmerende krølltopp. Men så var det disse andre slu og slemme menneskene da …
Hvorfor er ikke skurkene slemme?
Dessverre er ikke de slu og slemme menneskene skumle nok. Annie er så opptatt av å være et eneste gigantisk smilefjes at den glemmer å skape spenning. Filmen har to typiske skurketyper i fostermor Hanningan og Will Stacks skruppelløse kampanjesjef. Men alle skal visst være gode på bunnen, så hverken vi eller fosterbarna blir egentlig aldri spesielt engstelig for noe som helst.
Disse skurkene spilles også aldeles forferdelig. De er flate og overtydelige figurer som tyr til å fortelle alt om hvem de er og hva de vil, i stedet for å vise oss det med litt skuespill.
Og Cameron Diaz sine musikalske krumspring er så kleine at jeg ønsket at jeg hadde fjernkontroll i kinomørket.
Quvenzhané Wallis er en solstråle
Filmen har likevel to solide redningsplanker. Det ene er grunnhistorien, som er en rørende historie om et barns lengsel etter å bli elsket og tatt vare på. Den funger også for nye seere i 2015.
Den andre er de to hovedrollene Quvenzhané Wallis og Jamie Foxx.
Når disse to trekkes unna larmen fra de andre skuespillerne og gimmickene, så skapes en lun stemning som gir nærhet og tro på vennskapet mellom den foreldreløse jenta og den følelsesmessig reserverte milliardæren.
Annie er helt ok kinounderholdning for dem som liker allsangvennlige musikaler og tempofylte feelgoodfilmer.
Men hvis du er av sorten som lar seg irritere over dårlig birolleskuespill, romslige plotthull og litt for lange filmer uten ordentlig spenning, bør du holde deg langt unna denne.
Denne anmeldelsen er basert på originalversjonen av Annie. Den finnes også i en versjon med norsk tale.
