Kosmorama Trondheim Internasjonale Filmfestival: Mange har ventet lenge på at Gullpalmevinner Bobbie Peers skulle melde overgang fra kortfilm til spillefilm.
Når han nå gjør det med Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant, er resultatet ikke uten kvaliteter, men samtidig skuffende lite engasjerende.
Filmens største problem er en svak hovedfigur som aldri blir forsøkt gjort interessant. Anslaget gjør meg nysgjerrig, men så skjer det lite. Dirk Ohm er et like stort spørsmålstegn når filmen slutter som når den begynner.
LES: Anmeldelsen av Her er Harold
Tryllekunstner strandet i Grong
Historien er basert på en virkelig hendelse fra 2003, da en omreisende tysk tryllekunstner forsvant i Grong i Nord-Trøndelag.
Rundt dette har manusforfatter Bjørn Olaf Johannessen diktet opp hvordan hans siste dager kunne ha fortonet seg.
Dirk Ohm (August Diehl) blir med i leteaksjonen etter en forsvunnet jente i Grong, og utvikler et fantasiforhold til henne på rommet han leier på det lokale hotellet, mens hennes far (Jørgen Langhelle) mistenker Dirk for å ha noe med forsvinningen å gjøre.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Hovedrolleinnehaver August Diehl må ha hatt en vanskelig oppgave. Manuset gir ham lite å spille på. Det sier ingenting om hvem Dirk er, hva han kommer fra eller hvorfor han har endt opp i Grong, tilsynelatende uten livsgnist.
Hans fantasiforhold med den forsvunnede Maria (Sara Hjort Ditlevsen) mangler en klar funksjon og er tom for nerve.
I følge vaskeseddelen handler historien om mennesker som blir borte og illusjonenes kraft. Dette er et vagt utgangspunkt, og historien blir aldri særlig håndfast. Filmen snegler seg avgårde uten nok fremdrift, og tilsynelatende uten å ha spesielt mye på hjerte.
Gjennomført bygdestygg miljøskildring
På plussida viser filmen Bobbie Peers sitt øye for det rare i det hverdagslige. Grong kan minne om ethvert lite norsk tettsted, med en vekslende vellykket blanding av de siste tiåras diskutable arkitektur og utforming.
Miljøskildringen er gjennomført bygdestygg med sterke kontraster til den vakre vinternaturen rundt.
Filmen betrakter sine figurer gjennom Jakob Ingimundarsons aktive linse, blant annet i noen flotte ovenfra og ned-skudd, ofte akkompagnert av god og stemningsfull filmmusikk, komponert av dyktige Nicholas Sillitoe.
LES: Anmeldelsen av Nord
Det nord-trønderske Grong-miljøet har Peers valgt å fylle med utenlandske skuespillere i fleste store rollene, som islandske Ingvar Eggert Sigurðsson som lensmann, danske Sara Hjort Ditlevsen som Maria og svenske Alexandra Rapaport som hennes mor.
Det går kanskje litt på bekostning av den lokale sjarmen, men alle er gode skuespillere med interessante uttrykk. Jørgen Langhelle spiller den kanskje sterkeste birollen i filmen, som Marias etter hvert desperate far.
Likevel: Det er lite trolig at Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant får et særlig langt liv på kino. Historien er for tam, hovedfiguren for svak og engasjementet mangler.
Men det er godt at Bobbie Peers endelig fikk debutert som spillefilmregissør. Dirk Ohm viser at han absolutt kan regissere film, men han trenger sterkere historier å fortelle enn dette.
(Filmen ble vist på Kosmorama Trondheim Internasjonale Filmfestival denne helgen. Norgespremiere: 27. mars)
