Med dramafilmen/den mørke komedien The Room i 2003 inntok regissør, manusforfatter, produsent, finansiør og hovedrolleinnehaver Tommy Wiseau posisjonen som en av filmhistoriens mest merkverdige personligheter.
The Room var nemlig en helt ufattelig dårlig film. En film så elendig at du ikke hadde klart å lage noe så udugelig om du så prøvde. Men samtidig hadde den noen mystiske kvaliteter, og var så latterlig dårlig at den ble kjempemorsom. Dette, kombinert med at Wiseau til den dag i dag insisterer på at den er det største mesterverket som noensinne er laget, og det faktum at Wiseau brukte hele sin tvilsomt tilegnede formue på prosjektet, har gjort The Room til en kulthit.
Spenningen var derfor stor da det ble klart at Tommy Wiseau jobbet på en ny situasjonskomedie. Dessverre vil alt fra The Rooms blodfans til folk som aldri har sett levende bilder før, bli skuffa.
Anmeldelsen fortsetter under traileren til The Room
https://youtube.com/watch?v=yCj8sPCWfUw
Som en kavalkade av dårlige pornofilmintroer
Daglig leder Charlie (Tommy Wiseau) og elskeren/sekretæren Bebe (Gretel Roenfeldt) driver leilighetskomplekset Glasgow Apartments. Det vil si at de sitter på kontoret sitt og snakker i walkie talkier mens leietakere kommer inn for å klage på at folk er utro med hverandre eller for å låne penger til å kjøpe is.
Hver scene fra dette kontoret prøver å avslutte med, for av og til klarer de ikke å klippe seg ut i tide, punchlinen «What a day». Det er tydelig at Tommy Wiseau har tenkt at dette skal bli en ikonisk replikk, på linje med gullkornene «What a story, Mark» og «You are tearing me apart, Lisa» fra The Room, men det funker ikke i det hele tatt og blir i lengden like kleint som «That’s my Bush»-punchlinen fra sitcomfadesen med samme navn.
At Wiseau prøver å gjenskape «suksessen» fra The Room i The Neighbors er overtydelig gjennomgående. Men den store forskjellen, som gjør at serien ikke funker i det hele tatt, er at han denne gangen faktisk prøver han å være morsom. I The Room var det helt uintensjonert.
Å lide seg gjennom en episode av The Neighbors er som å se en spilleliste med det første minuttet av dårlige amatørpornofilmer som prøver å ha en story. Men hvor slike filmer redder seg inn med sex, prøver The Neighbors seg på en punchline for så å klippe til et etableringsbilde av leilighetskomplekset det hele utspiller seg i; etterfulgt av en ny scene over samme lest.
Tidvise glimt av wiseausk absurdisme
Av og til kan man skimte av det som gjorde Tommy Wiseaus epos The Room så fantastisk. Som når dialoger snubler, viktige plottpoeng plutselig dukker opp for så å være glemt i neste scene, og den meningsløse vektleggingen på å kaste ball hele tiden. Men dette blir bare glimt av hva serien kunne ha vært og drukner fort i platte rollefigurer som skriker så høytalerne dine begynner å sprake mens kameraet løper rundt en sofa på jakt etter en høne.
I den andre delen av spekteret finnes innslag av lite gjennomtenkte filosofiske krumspring som kanskje skal være en form for samfunnskritikk. Som når den ene av Tommys karakter (han spiller selvfølgelig flere roller journ. anm.), Charlie, prøver seg på samfunnskritiske sleivspark som «It’s America, [kunstpause] you can fire and hire!»; eller mer underfundige replikker som «You don’t have to write it down. It’s not ObamaCare, okaaaay?».
Også har du noen dramaturgiske og klippetekniske valg som er så stikk i strid med alt mulig annet som noensinne har blitt gjort i en tv-serie. Som når «i neste episode»-teaseren begynner fem minutter før episoden er avsluttet, og kryssklippes med sluttscenen så vi både får konklusjonen på dagens eskapader og hva som vil vente oss neste gang samtidig.
På dette tidspunktet i seeropplevelsen sitter jeg vantro og lurer på om dette skal være en form for dadaistisk kritikk av tv-serier som fortellermedium, eller om de ikke har sett over episoden før de eksportere den fra redigeringsprogrammet.
Anmeldelsen fortsetter under traileren til første episode. Se den på eget ansvar, jeg anbefaler at du bare scroller deg forbi.
https://youtube.com/watch?v=XEV1H0_jmwk
Ikke godt nok for pus
Et uinteressant plot ledsaget av elendig manus, dårlig regi og talentløse skuespillere er ikke nødvendigvis en total katastrofe. Det kan fremdeles være mulig å se på, eller i det minste å ha på i bakgrunnen så katten din ikke skal føle seg ensom når du er borte på langtur. Men i tillegg til dette preges The Neighbors av et så slett teknisk håndtverk at det er fysisk vanskelig og mentalt slitsomt å se og høre på.
Dårlig og vinglete kameraføring, bråkete og sprengt lydopptak, til og med redigerings- og etterarbeidet er så gebrekkelig utført at det hadde gjort enhver film eller tv-serie useelig. Når materialet i utgangspunktet er så tarvelig at det aldri burde blitt rettet et kamera mot det, blir summen det dårligste som noensinne har blitt distribuert av en profesjonell aktør (Hulu).
Greit nok at du rollebesetter tv-serien din med tilfeldige folk du ser på gata. Men du bør i det minste sørge for at stakkaren du setter til å klippe sammen rælet ditt har sett et redigeringsprogram før.
Det som fungerer best i denne serier er dørhåndtakene, som ikke utpeker seg i noen som helst grad.
Udugelig søppel
Jeg elsker situasjonskomedier og har kosa meg gjennom et dusin runder med The Room. Sånn sett burde jeg være midt i den utrolig smale målgruppa serien henvender seg til.
Og jeg skulle så gjerne ha likt det. Jeg hadde så inderlig håpa at det, lik sin spillefilmstorebror, skulle være så dårlig at det ble bra. Men basert på de fire første episodene kan jeg konstantere at dette er kun helt udugelig søppel, og en slitsom og forferdelig seeropplevelse.
Jeg hadde aldri i verden sett mer enn de ti første minuttene med mindre jeg fikk betalt for det, og fraråder denne serien på det sterkeste. Jeg vet det er en klisjé å si det, men dette er faktisk to timer du aldri får tilbake.
Serien er ikke tilrettelagt for det norske markedet. Vi har sett den på strømmetjenesten Hulu.
