Sommeren 2013 begynte journalisten Glen Greenwald å publisere en rekke artikler som avslørte de omfattende overvåkingsprogrammene iverksatt av amerikansk etterretning de siste femten årene. Medier verden over spekulerte i hvor informasjonen kom fra, hvem som var kilden. På et hotellrom i Hong Kong satt han som hadde forlatt sitt liv og sine kjære, vel vitende om at han mest sannsynlig aldri ville få se dem igjen.
På det hotellrommet var også filmskaper Laura Poitras med sitt kamera, hun var den Edward Snowden ville skulle fortelle hans historie. Og fra det lille hotellrommet startet de arbeidet med å publisere avsløringene, et paradigmeskifte som har endret vår forståelse av verdenen.
Alt kan overvåkes
Snowden selv fremstår hele tiden rolig, og forklarer for første gang i Citizenfour hvordan PRISM og andre programmer samler inn utrolige mengder data og metadata. Når han forteller at han forlot sin partner, Lindsay Mills, uten å fortelle henne noe er han også følelseskald i ansiktet.
Samtidig brenner øynene med engasjement for saken, for sin og andres fremtidige intellektuelle frihet.
På samme måte bruker regissør Poitras sitt kamera til å observere hendelsene som utfolder seg. Hun gransker Snowden, måten han tar sine forholdsregler, som å ta ut kontakten til telefonen fordi «alle nye telefoner kan overvåkes selv når røret er på» og når han med et håndkle over hodet «for å beskytte seg mot visuell registrering» bruker den bærbare datamaskinen. Filmen er en thriller, som hele tiden er ubehagelig fordi dette ikke er fiksjon.
Og det er med slike små detaljer regissøren bygger opp dokumentarens spenning, som sammen med hennes observerende stil skildrer en dystopisk helhet det er vanskelig å avvise.
Dette er som tatt ut av en spionroman
Edward Snowden i «Citizenfour»
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Én manns kamp
«Jeg er ikke nyheten», gjentar Snowden mange ganger. Samtidig er hans historie en viktig nøkkel i måten vi ser avsløringene på, for hans tilsynelatende fåfengte kamp mot systemet er en klassisk David mot Goliat-fortelling.
Dette bruker regissør Poitras til det ytterste.
Fra hotellrommet i Hong Kong får vi følge med når de første store nyhetskanalene slår opp sine overskrifter. Fra hotellrommet der den unge mannen som har ofret alt sitter, ser vi Snowdens ansikt bli et symbol over hele verdenen.
ANMELDELSE: The Act of Killing – en uforglemmelig triumf
Innimellom drar filmen ut i verdenen, til høringer i Tyskland og rettssaker i USA. Vi får se enorme anlegg som er en del av overvåkingsnettverket. Vi får se advokatene som på vegne av den amerikanske regjeringen forsøker å argumentere at rettsvesenet ikke burde blande seg.
Kritikken mot Greenwald, Poitras og Snowden har vært markant, for at de har gått lenger enn en varsler skal. At noen av avsløringene har gått utover nasjonal sikkerhet og dratt sløret av hvordan USA jobber med etterretning mot fremmede makter. Men for Poitras har ikke intensjonen vært å balansere sitt portrett av Snowden. Citizenfour er et portrett av en mann i det øyeblikket han velger å endre hvordan et helt folk ser på dem som leder landet og hvordan de leder sitt folk.
Historien er ikke avsluttet
Filmen slutter brått, og provoserer meg der jeg sitter, for jeg vil vite hvordan det hele ender. Det hintes til at flere sjokkerende avsløringer er i vente. Hvordan slutter historien om varsleren Edward Snowden? Mens rulleteksten går slår det meg, det som filmskaper Laura Poitras vil at alle skal ta med seg ut av kinosalen etter å ha sett Citizenfour – kampen ikke er over.
Snowden bor fortsatt i Russland under midlertidig politisk asyl, USA vil sikte ham som spion og den omfattende overvåkingen fortsetter. Citizenfour er en av vår tids viktigste dokumentarer fordi den forteller oss gjennom et imponerende filmverk at behovet for borgerrettigheter i en digital virkelighet ikke blir mindre.
Langt ifra, uten kontrollfunksjoner til å holde makten i sjakk står hele demokratiet i fare.
