Anglofile og frankofile kan forenes på kino med filmen Gemma Bovery, regissert av Anne Fontaine.
Her leter et britisk ektepar etter ny lykke i en liten by i Normandie, og dette resulterer i noen pittoreske tablåer med sjarmerende steinbygninger i trange gater, omgitt av vakker natur og duften av nybakte baguetter langt opp i nesa.
Dessverre tar melodramatikken over, og gjør Gemma Bovery til en ujevn film, der det etter hvert blir vanskelig å ta historien seriøst. Synd, for figurene er fine.
LES: Anmeldelsen av Velkommen til Shti’ene
Paralleller mellom kunst og virkelighet
Filmens forteller er Martin (Fabrice Luchini), den litteraturinteresserte bakeren som fatter spesiell interesse for det britiske paret som nettopp har flyttet inn over veien.
Gemma Bovery (Gemma Arterton) og Charlie Bovery (Jason Flemyng) har lignende navn som figurene i Gustave Flauberts berømte roman Madame Bovary fra 1857.
Snart ser han også paralleller mellom kunst og virkelighet som kan få konsekvenser for naboskapet.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Historiens utgangspunkt er noe søkt. En normal person ville nok ledd av navnelikhetene og gitt seg med det.
Når Martin legger romanen til grunn for sine handlinger i forholdet til Gemma, som han har et spesielt godt øye til, må handlingen nødvendigvis innta et komikkens slør.
Problemet er at når den tar en mer alvorlig, og litt teit, retning på et senere tidspunkt, har det ingen emosjonell slagkraft, fordi filmen for lengst er avskrevet som en søt, mild og ufarlig komedie.
Forestillinger og forventninger
Men jeg liker som sagt figurene. Martin har selv flyttet til Normandie for å søke lykken, men er litt desillusjonert over hva han har funnet.
Gemma og Charlie er i samme situasjon, og publikum får se hvordan forestillinger og forventninger ikke alltid samsvarer med virkeligheten.
Det er kjensgjerninger her som mange kan kjenne seg igjen i. Man endrer seg ikke nødvendigvis selv om omgivelsene gjør det.
LES: Anmeldelsen av Noen dager i Paris
Gemma Bovery er nydelig fotografert av Christophe Beaucarne, som her gjør sin tredje film for regissør Anne Fontaine. Filmens utseende, stemning og fremdrift er god.
Gemma Arterton spiller fint med høy sjarmfaktor, mens Fabrice Luchini har en minneverdig fremtoning som den noe livsfjerne Martin.
Dessverre er manuset av Anne Fontaine og Pascal Bonitzer, basert på en roman av Posy Simmonds, for svakt, og lar interessante figurer og problemstillinger gli ut i et klisjétungt såpelandskap.
