Mannen som reddet Paris heter egentlig Diplomati, men som alltid vil det øke besøkstallene med noen tusen med «Paris» i tittelen. Dette er likevel ingen postkort-film, selv om Paris er et viktig bakteppe for historien.
Dette er et kammerspill med et spennende og fascinerende møte mellom to ulike mennesketyper, der byens skjebne står på spill mot slutten av andre verdenskrig.
Filmen er fint regissert av veteranen Volker Schlöndorff (Blikktrommen), med to andre ringrever, André Dussollier og Niels Arestrup, i gode hovedroller, basert på virkelige personer og hendelser.
Skal sprenge Paris
Det meste foregår i en suite på Hôtel Le Meurice, ett av byens beste hoteller, i løpet av en avgjørende natt i august 1944.
Den tyske generalen Dietrich von Choltitz (Niels Arestrup) har fått ordre om å sprenge Paris sine broer og viktigste monumenter, noe som vil få Seinen til å gå over sine bredder og legge store deler av byen under vann.
Han blir oppsøkt av den svenske generalkonsulen Raoul Nordling (André Dussollier), som har til hensikt å forhindre det. Han innleder en samtale med Choltitz for å få ham til å nekte å følge Hitlers ordre.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Vi vet hvordan dette ender. Paris finnes jo fremdeles. Filmens norske tittel avslører jo også en hel del. Men det er likevel interessant å se disse figurene når de braker sammen i en tilsynelatende fastlåst konflikt.
Det er en kamp mellom fornuft og galskap, der det skal vise seg at det finnes nyanser. Choltitz holder Nordling i rommet lenge etter at han kunne ha sparket ham ut, noe som kanskje avslører hans tvil.
Kanskje han ønsker at Nordling skal komme med gode nok argumenter slik at han blir nødt til å gi etter?
Historien er en konsentrert og dramatisert skildring, bygget på historiske fakta, og påberoper seg ingen dokumentarisk troverdighet, men gir et godt bilde på den paniske tilstanden som oppsto da nazistene tapte Paris.
Utfordrende problemstillinger
Mannen som reddet Paris er en liten, stram film der det harde diplomatiet mellom Choltitz og Nordling gir flere interessante ordvekslinger med utfordrende problemstillinger.
Arestrup er god som hard nazioffiser som likevel slipper glimt av menneskelighet gjennom sin kalde retorikk.
Dussollier er også god som den milde, distingverte diplomaten som med kløkt og omhu setter sine verbale støt med skjult slagkraft.
LES: Anmeldelsen av Fury
Filmen er basert på et teaterstykke av Cyril Gely, og bærer også preg av å være filmet teater. Kampen mellom de to herrene er spennende nok til å holde temperaturen gjennom den forholdsvis korte spilletiden på 1 time og 20 minutter.
Innimellom forsøker Schlöndorff og gi handlingen litt rom og spenningstillegg med scener med offiserene og soldatene som skal utføre det omfattende sprengningsarbeidet, uten at det strengt tatt føles nødvendig.
Det som gjør størst inntrykk, er arkivbilder fra den faktiske frigjøringen av Paris, blåst opp til cinemascope.
