Bill Murray er på hjemmebane som en egoistisk og alkoholisert gubbe rik på laster, tvilsom moral og forakt for lokalsamfunnet i komedien St. Vincent.
Men dessverre må gamlefar trekke lasset alene. Han får lite hjelp fra et forutsigbart og tidvis klissete manus.
Og den lettvinte feelgoodhumoren fra de øvrige skuespillerne blir stående i grell kontrast til Murrays finspilte misantropi.
ANMELDELSE: Ghostbusters – Fremdeles knakende god underholdning!
Trav, dram og sex
Vincent (Bill Murray) gir blanke. Han småsvindler og drikker seg gjennom hverdagen, taper for mye penger på travbanen, kriter slapp sex av en gravid prostituert og er jevnt over motbydelig mot alle han møter.
Det gjelder også mot alenemoren Maggie (Melissa McCarthy) og sønnen Oliver (Jaeden Lieberher) som flytter inn i nabohuset. Men når Maggie trenger hjelp til barnepass, ser Vincent sitt snitt til å dra inn noen lettjente barnevaktpenger.
Og dermed er et klassisk «uventet» vennskap på gang. Vincent lærer lille Oliver om livets realiteter og Oliver børster støv av den gamle mannens bitre hjerte.
Tvinges inn i Hollywood-malen
På sitt beste er St. Vincent en modig film som med smart og treffende situasjonskomikk retter skyts mot et amerikansk samfunn som mangler empati for sin lavere middelklasse. Et sted hvor blakk betyr uønsket og helsevesenet drives nådeløst som betalingstjeneste.
Men St. Vincent er også en annen film. En forutsigbar feelgoodfilm om den gretne gamle gubben med et hjerte av gull som skal reddes av den lille nabogutten.
En film som også lider under en lite morsom Naomi Watts. Hun spiller den gravide prostituerte Daka, som også selvfølgelig har et hjerte av gull, og som skal skaffe billig latter med en blass «østblokk»-stereotypi og en klein «Å nei, jeg er for gravid for strippestanga»-sekvens. Da er det som om filmen plutselig krasjer med sexkomedien EuroTrip (2004).
En Murray for fansen
Vincent er en rolle skreddersydd for Bill Murray. Den trekker på flere av hans sterkeste sider og prestasjoner. Her er livstrettheten fra Lost in Translation (2003), brekkekkelheten fra Groundhog Day (1993), sarkasmen fra Ghost Busters (1984) og feilbarheten fra Broken Flowers (2005).
Han trollbinder med knappe og veltimede replikker, og har full kontroll på en kropp som klarer å si mer om hva som er galt med det moderne bankvesenet med noen enkle bevegelser enn et årsabonnement på din lokale finansavis.
Hadde det ikke vært for at regissør Theodore Melfi ufarliggjør og fjerner litt av brodden fra figuren mot slutten av filmen, kunne Vincent blitt et av høydepunktene i Murrays rollegalleri. Dessverre er dette et publikumsfrieri forkledd som en indiefilm. Det blir en slags Bukowski i Hollywood-versjon.
ANMELDELSE: The Grand Budapest Hotel – Herlig film fra unik filmskaper
Tårevennlig feelgood
Det regissøren derimot skal roses for, er et godt øye for friske utsnitt og stemningsfull dekor. Vincents hus er et velkomponert rottereir av fordums prakt og kraftig forfall. Melfi skal nok også ha sin del av æren for å ha skapt en troverdig dynamikk mellom veteranen Bill Murray og den unge skuespilleren Jaeden Lieberher.
Det er mye kvalitet i St. Vincent. Er du glad i Bill Murray, er dette som en liten «best of»-samling å regne.
Og regissør Melfi leverer absolutt en tårevennlig kake etter velprøvd og effektiv oppskrift.
Den traff også meg. Jeg er en lettrørt mann som aldri kan ta tilbake tårene som lurte seg fram i øyekroken under filmens siste kvarter, men jeg kan irritere meg over en film som ofrer gode tilløp til ettertanke og systemkritikk til fordel for en lettglemt klump i halsen.
