Uten verbalt språk og stuet sammen på en følelseskald institusjon er en gruppe døve ungdommer fra hele Ukraina samlet for å gå på skole. I den avsondrede verden oppstår nye strukturer, hvor fraværet av normene som dikterer våre daglige liv gir rom til nye.
Verdenen utenfor eksisterer, men skuespillerne i Stammen kommuniserer utelukkende seg imellom med ukrainsk tegnspråk. Det fører også publikum i kinosalen inn i en virkelighet som stadig strammes og som stadig blir mer intens.
Filmen er heller ikke tekstet. Likevel oppstår det en naturlig forståelse av hva de gestikulerte dialogene forteller, og i den romslige tolkingen hver enkelt filmseer har i møte med Stammen vokser det etterhvert frem en helt unik filmopplevelse.
Fraværet av undertekster er viktig for regissør Myroslav Slaboshpytskiy. Han annonserer det i en egen tekstplakat før filmen starter. Kanskje for å unngå at noen velger å tro at hans radikale valg er en teknisk feil.
I vakumet etter sivilisasjonen
Vel så viktig for regissøren er skuespillernes naturalistiske tilnærming til figurene. De fleste spiller i sin første film under Slaboshpytiskys ledelse, noe som tidvis skinner gjennom den kalde overflaten i Stammen. Dette bryter også ved et par anledninger innlevelsen i de lange suggererende tagningene, hvor regissøren lar handlingen utfolde seg innenfor og utenfor kameraets rammer.
Men hovedrolleinnehaver Grygoriy Fesenko lykkes likevel i stor grad i rollen som Sergey. Han ankommer internatskolen som en sjenert ung mann. Veien inn i miljøet, som på mange måter er inspirert av Fluenes herre, er også en fortelling om avsivilisering og gradvis brutalisering.
Yana Novikova i rollen som Anna, en av jentene ved skolen som på siden prostituerer seg og blir beskyttet av guttene, fanger utover i filmen stadig mer av oppmerksomheten til både kameraet og til Sergey. Både fordi hun viser enormt talent som skuespiller og fordi hennes historie er den mest smertefulle. Deres felles ønske om en vei ut av elendigheten og inn i Europa, fører de to inn i et forhold hvor følelser og praktisk overlevelse blir sidestilt.
Lyden forsterker filmopplevelsen
Filmens vanskelige scener er ikke bare visuelle, men lyden av dem er noe som ikke glemmes. For Stammen er ikke en stumfilm, trass mangelen på verbalt språk. Lydbruken er eksepsjonell og mye av handlingen formidles gjennom lyd – eller fraværet av den.
Smerteropene river i kroppen og er det eneste vi hører av stemmen til Anna. At ingen av hovedpersonene selv kan høre dem forsterker opplevelsen til det svært ubehagelige.
Stammen er en film som roper høyt uten å bruke en stemme til å si noe som helst. Å skildre en verden hvor all dialog foregår på et fremmed tegnspråk, men å likevel formidle fortellingen med slik klarhet er en bragd av regissør Slaboshpytsky.
