Tallenes tale er klar.
Antallet unge kinogåere (16-24) synker taktfast. Fra 1991 har de unges kinobesøk rast fra et gjennomsnitt på 12 til 6 filmer i året.
Joda, unge folk gjør masse kule ting som å finne seg sjæl og sånn, men det kan umulig være hele forklaringen.
Tar vi utgangspunkt i at en film varer i to timer, har nemlig dagens ungdom 12 ekstra timer i året å bruke på andre ting – eller 1 ekstra time i måneden.
Denne ekstra timen danner grobunn for et spørsmål som mange neglebitende kinosjefer sikkert også har stilt seg: Hvorfor går vi mindre på kino?
Frykt ikke: Vi har svaret.
«Har sett den før»
Strømmetjenestene har kommet for å bli. Det strømmes i øst, det strømmes i vest – og det strømmes spesielt mye i nord. Når det ligger så enormt mye innhold kun et par tastetrykk unna, er det lett å la seg rive med i skredet av underholdning, for ikke å snakke om begraves i det.
For hver andre venn som sløvt erklærer at hen «har sett den før», er det attpåtil desto større sjanse for at èn av dem har sett alt.
Tjenester som «Popcorn Time» gir nye, irriterende karikaturer i vennegjengen, siden «fyren/fyrinnen som har sett alt» tross alt gjør det vanskelig å dra på kino. Krisen er komplett når «fyren/fyrinnen som har sett alt» avlegger sin erkesimple «oneliner»-dom over de nøye uttenkte filmforslagene dine, for var den derre nye med George Clooney egentlig noe bra?
«Joda, den var helt grei.»
«Den fikk dårlig kritikk»
“Jeg leste en anmeldelse av (sett inn valgfri filmkritiker) i den nyeste utgaven av (sett inn valgfritt dagsmedie), og det virker ikke som den derre nye med George Clooney er spesielt bra”
Det kan være lett å la seg påvirke i en tid hvor smaksdommere kan publisere meningene sine i lysets hastighet. Ytterst få av oss leser kritikk for kritikkens skyld, men bruker det heller som såkalt forbrukerveiledning – uten at det er noe galt i det.
Så fort noen forkaster sin egen kritiske sans til fordel for den filmekspertene opererer med, kan det derimot bli stygt. Såpass stygt kan det bli at et urettferdig terningkast 3 gir vennene dine direkte insentiv til å vrake kinoplanene, for så heller å invitere til tapaskveld med partyhatter, gøyale drinker og gamle sesonger av “Venner for livet”…
… og deretter avslutte kvelden med quiz, sukkerfri brus og første sesong av “Orange is the New Black”.
Neida! Men tapas blir det.
«Det er for dyrt»
Kino kan være dyrt, altså. Ikke nok med at billettene gjerne koster 120 blanke kroner, men så må dere kanskje kjøpe 3D-briller i tillegg.
Også snopet da, det evinnelige snopet. En skikkelig luring vil kanskje snike med seg en diskret pose chilinøtter på innerlomma, men det er ikke alltid man er i det forbrukervennlige hjørnet.
Dette kapitalismens tyranni går spesielt hardt utover landets heltidsstudenter, som bare fordi de har påkostet seg å se den derre nyeste med George Clooney, sannsynligvis må leve på tunfisk og makaroni resten av uka.
Med statistikken i bakhodet kan det likevel late til at hele Norges befolkning tenker som studenter når de velger kinofilm, så alt er relativt.
«Jeg tåler ikke folk»
Å dra på kino medfører en overhengende fare for å møte på andre mennesker. Og som sikkert kjent kan andre mennesker være riktig så lunefulle av natur.
Noen er til og med så lunefulle at de med jevne mellomrom knuger potetgullposen så hardt mellom de svette labbene sine at lyden kamuflerer en av de viktigere replikkene til George Clooney.
Spolefunksjonen er hjemmeluksus, tenker du, mens du presist kyler et par chilinøtter i bakhodet på han med potetgullposen.
«Jeg skal passe katten til naboen/eksen/sjefen»
Billige unnskyldninger er det mange av. Noen skal plutselig til fysioterapeuten, andre skal på Tinder-date. Der de lateste oppgir en «en avtale med skjebnen», hevder enkelte å være «for slitne». For slitne til å sitte dønn stille i to timer, altså.
Et mer konkret eksempel er når du har sånn halvveis-invitert til å se den derre nye med George Clooney, men makkeren din av uante grunner plutselig har sagt ja til å passe katta til naboen.
Selv om man er unormalt opptatt av katter, er ikke kattepass en legitim grunn til å droppe en god gammaldags kveld i kinomørket.
Enda verre blir det når du oppdager at naboen også er eks-kjæresten til det som inntil i dag var kinokameraten din, og at eks-kjæresten nettopp har fått ansvar for avdelingen som kameraten din for øyeblikket jobber i.
Handler dette mer om maktmisbruk enn genuin kjærlighet for katter, tenker du, før du med en tåre i øyekroken fyrer opp første sesong av How I Met Your Mother.
«Jeg liker ikke film»
Synes du at film er et dølt tidsfordriv som går på bekostning av samfunnets kollektive produksjonsevne? Eller at levende bilder aldri kan måle seg med en kilometerlang spurt gjennom Guds frie natur?
Selv om det i forrige punkt ble etablert at mennesker er unike individer med vilt varierende disposisjoner, håper jeg da inderlig ikke at dét er tilfelle. Hvordan man kan fornekte et medium med så bredt spenn av uttrykksmåter og formidlingspotensial er et vaskeekte mysterium, all den tid film gjenspeiler virkeligheten vi tross alt er en del av.
Men noen der ute bidrar til å trekke ned kinostatistikken, det er snickers og twist.
«Jeg er mørkeredd»
Irrasjonell frykt kan vi alle kjenne oss igjen i.
Da jeg var liten kjente jeg for eksempel en fyr som nærmest besvimte ved synet av bobleplast. Å være redd for mørke er nok mer vanlig, men kanskje også mer kjipt. I kinosalen er det nemlig mørket som regjerer – først i form av det forventningsfulle halvmørket, for så å slå over i den stummende varianten.
Sånn sett er kinosalen det verste sted for en mørkeredd person, og her sympatiserer jeg.
Blant ting som kan skje i mørket er dessuten at hånden til den vilt fremmede sidemannen legger seg ømt på knehasen din idet George Clooney tar av seg på overkroppen, slik at frykten blir reell.
Jeg vet ikke om det er noen statistikk over antall kinogjengere som sitter på gjerdet fordi de er mørkeredde, men her er det definitivt mørketall.
Kilde: Norsk Mediebarometer 2014, Filmmeldingen 2015.