Jeg har kun sett en episode av Empire, men jeg er allerede hekta. Dratt inn i en serie som kombinerer virkemidlene fra fengende klassiske familiedramasåpeserier med en kul og spennende musikkverden. Det hele pent plassert i øverste sjikt av den amerikanske hip hop- og RnB-industrien.
Og der svinger det fra første stund. Serien gjør god nytte av musikkbransjens iboende «slå seg opp og fram»-drøm. Og byr på en rekke herlige figurer, med karikerte trekk, som treffer rett i «liker/liker ikke»-nerven, men som samtidig har mer enn nok kompleksitet til å stadig utfordre hvem vi heier på.
*Lett spoileradvarsel fra episode 1*
Kampen om tronen
Den gatesmarte musikkmogulen Lucious Lyon (Terrence Howard) er en nådeløs musikkprodusent som vet hvordan en hit skal låte. Han har bygd sitt musikkimperium fra grunnen, og har nå tre unge og talentfulle sønner som alle har potensial til å holde hans «Empire records» oppe på stjernehimmelen.
Sett utenifra er han et glansbilde på den amerikanske drømmen, men dette er ikke den kjernesunne storfamilien. Harmonien får seg en real trøkk når mor og ekskone Cookie (Taraji P. Henson) slipper ut av kasjotten med en lett blanding av hevn og dollartegn i blikket.
Familiens fengselsfugl hevder nemlig å ha rett på en anselig del av familieformuen, etter å ha tatt støyten for firmaets temmelig tvilsomme startkapital. Og vi skjønner etter hvert at familien Lyons posisjon på toppen av næringskjeden, er tuftet på både dophandel og ganske hardhendt karriereklatring.
Så med hvert sitt favorittbarn, og «manipulering» som familiemotto, brygger det opp til god kamp om makt og musikkmillioner mellom de en gang unge elskerne.
https://www.youtube.com/watch?v=dBzu_jKLJek
Magiske åpningsminutt
Seriens sans for følelsesmessig nerve og effektiv figurskildring spilles lekkert ut i seriens åpningssekvens. Vi er flue på veggen i studio, hvor en ung sangerinne skal legge en emosjonell refrengvokal.
Vår mann Lucious er ikke fornøyd med autentisiteten i framførelsen. Han rusler inn i studio og tar henne tilbake til da broren hennes ble drept for ett år siden – for å finne det rette sinnelaget.
Så, mens vokalisten lar sine indre pinsler tvinge fram en smått magisk sangprestasjonen, klippes det inn bilder fra legestua der Lucious selv tydelig får svært alvorlige nyheter. Dermed bruker ikke serien mange minuttene på å vise oss ganske mye av Lucious – hvor ektefølt musikkgleden hans er, hvor kynisk han kan være for å nå sine mål, og at han ikke har tenkt å la en sviktende kropp hindre han i å leve livet han elsker.
How did it feel? How did it feel when you had to go and identify his body? Hit it again. Lucious Lyon
Et tidløst 70-tall på 2010-tallet
Estetisk har Empire en aura av både gatevakkert og gylden glamour over seg. Serien er satt i nåtid, og bruker rikelig med flashbacks for å gi oss bakgrunnen til figurene våre, men til tross for at vi hopper mellom flere epoker, oppleves koloritten hele tiden med en gjennomgående kledelig klang av 70-tall og Motown.
Jeg synes også Empire har truffet med sin versjon av musikkbransjen. Den er forsterket og skrudd til så mye at den blir en åpen og underholdende verden å spille ut en familiesåpe i. Denne versjonen av bransjen har befriende kort vei fra skitne «dealer» i mørke smug til kyniske transaksjoner ført i pennen på eiketunge kontor.
Det er mange smarte og fiksjonstroverdige familiekonflikter innad i familien Lyon. Spesielt med det kjærlige, men komplekse forholdet mellom de to yngste brødrene Jamal (Jussie Smollett) og Hakeem (Bryshere Y. Gray). Og det aldrende paret Lucious og Cookie (fortreffelig spilt av Terrence Howard og Taraji P. Henson) virker å ha rikelig med gamle og saftige familiehemmeligheter på lur.
Dette intrigedrevne samholdet, toppet med et kledelig lydspor og et sjarmerende rollegalleri, gjør at jeg gleder meg til å følge denne avhengighetsskapende musikksåpeserien utover sommeren.
Empire har premiere på Viaplay 12. juni og begynner på TV3 17. juni.
