Det er enkelt å være positiv til antikrigsbudskapet i den estiske filmen Mandariner. Den forteller en enkel, liten historie som effektivt beskriver håpløsheten ved krig og fiendskap.
Regissør og manusforfatter Zaza Urushadze skildrer begivenhetene tørt og sobert, med gode prestasjoner fra det lille ensemblet av skuespillere.
Filmen har kanskje ikke helt den emosjonelle slagkraften man kunne forvente på bakgrunn av den sterke tematikken, men Mandariner er både sympatisk, vellaget og gjør at man er nødt til å gjøre seg noen tanker.
LES: Anmeldelsen av Saul fia (The Son of Saul)
Redder skadde soldater
Estiske Ivo (Lembit Ulfsak) havner i kryssilden når det bryter ut krig i Abkhasia-republikken i Georgia i 1992.
Mens resten av familien har reist tilbake til Estland, har han blitt igjen for å høste en mandarinavling sammen med Margus (Elmo Nüganen).
Så redder de to skadde soldater etter en dødelig skuddveksling, en fra hver side av konflikten.
Tsjetsjenske Ahmed (Giorgi Nakashidze) sverger på å drepe georgiske Niko (Mikheil Meskhi), men Ivo får ham til å love at han ikke skal foreta seg noe så lenge de kommer til hektene i huset hans.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Situasjonen disse figurene kommer opp i er spennende. Det er et stort potensial for dramatikk i det åpne fiendskapet, der hverken Ahmed eller Niko har mulighet til å gjøre annet enn å slenge fornærmelser mot hverandre.
Det ligger noe uforløst over dialogen her. Ingen av figurene åpner seg tilstrekkelig for at man som publikummer får knyttet sterke nok emosjonelle bånd til dem.
Men det absurde ved hele situasjonen er åpenbar, og Ivos posisjon som nøytral mellommann er interessant. Han er en gammel og klok mann som vet ett og annet om hva krig medfører.
Fortjener ett blikk
Hele filmen foregår i og i nærheten av Ivos hus. Både innvendig og utvendig er omgivelsene spartanske, med bugnende mandarintrær som kontrast.
Man kan undres over hvorfor Ivo og Margus har valgt å bli der, og hvorfor mandarinene er så viktige for dem. Filmen gir noen vage svar på det.
Den har det ikke travelt med å legge ut alt i klartekst, som i og for seg er et positivt trekk. Her er det rom for tolkning.
Mandariner var Estlands Oscar-bidrag i år, og ble faktisk nominert. Den har nok av kvaliteter til at det lar seg forsvare.
Jeg skulle likevel ønske at filmens siste del overrasket mer og gjorde større inntrykk. Avgjørende hendelser skildres en smule tørt og liketil.
Men historien er sympatisk, fremdriften god og problemstillingene er like enkle som de er dype.
Derfor er Mandariner en god film som absolutt fortjener ett blikk.
