Det er alltid spennende å se hva Wachowski-søsknene kommer med. Det mangler ikke på ambisjoner for regissørduoen bak The Matrix, og de kaster seg derfor helhjertet inn i prosjekter andre filmskapere aldri hadde turt å starte med.
Etter å ha sett de tre første episodene av deres nye science fiction-serie Sense8, som handler om åtte forskjellige rollefigurer over hele verden som er mentalt forbundet med hverandre, satt jeg imidlertid igjen med inntrykket av at ambisjonene var for store for formatet. Søskenparet klarte ikke å sy seriens mange historielinjer sammen på en god måte.
Anmeldelse: «Sense8» S01 E01-03 – De første episodene er bare et virvar av informasjon
Nå er hele første sesong av Sense8 tilgjengelig i Netflix, og jeg kan konkludere med at serien, etter tolv episoder, fortsatt virker rotete og drukner sin røde tråd i sidefortellinger.
Likevel koste jeg meg mer og mer med Sense8, for jeg trives i rollefigurenes selskap. Fortellingene deres engasjerer meg, og da rulleteksten gikk over skjermen for siste gang, tenkte jeg at serien slettes ikke var så aller verst.
Forklaringen kom etter hvert
Noe av problemet med de tre første episodene, var at de telepatiske evnene til våre åtte hovedpersoner ikke hang på greip. Vi har åtte figurer som er koblet sammen, som kan hoppe inn og ut av hverandres sinn, men hvordan denne kontakten fungerte ble aldri forklart.
Svaret kommer i fjerde episode, i en scene der Jonas (Naveen Andrews) forklarer Will (Brian J. Smith) hva han er, og her fikk jeg endelig klarhet i hvordan de telepatiske evnene virker.
Anmeldelsen fortsetter under traileren.
Klarer fortsatt ikke å sy sammen lappeteppet
Og for å ta alle problemene først, så er fortsatt åtte historielinjer blir for mye i Sense8. Serien forsøker å gjøre oss kjent med alle rollefigurene og veve deres historier sammen til én, men her kommer «The Wachowskis» til kort, selv etter tolv episoder.
Politimannen Will, den islandske DJ-en Riley og hackeren Nomi, er de eneste figurene som faktisk er ordentlig involvert i hovedhandlingen, og som må forsøke å unnslippe den skumle doktor «Whispers», som jobber for en mystisk organisasjon som er ute etter dem.
Forretningsdama/kampsportmesteren Sun, den kenyanske bussjåføren Capheus, den mexikanske filmstjerna Lito, gifteklare Kala i Mumbai, og den tyske gangsteren Wolfgang har sine egne historier som kommer på sidelinjen.
Det virker som om de er med i serien bare for å kunne komme til unnsetning når Will, Riley eller Nomi trenger hjelp. Og selv om jeg liker disse rollefigurene og koser meg med deres fortellinger, så passer ikke disse sidehistoriene inn i den store sammenhengen.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Har blitt glad i rollefigurene
Etter de tre første episodene av Sense8 likte jeg seriens konsept godt, og det gjør jeg fortsatt. Og på de ni siste episodene har jeg falt enda mer for seriens rollefigurer.
Fordi jeg liker Kala og Wolfgang så godt, blir jeg ikke irritert når handlingen styrer vekk fra den store fortellingen, får å isteden handle om seksuell spenning mellom en fyr i Berlin og en kvinne som snart skal gifte seg i Mumbai. Eller når Capheus besøker Sun i Seoul for å ta en prat om forpliktelsene de føler de har ovenfor foreldrene.
Jeg liker å være i dette landskapet, selv om det samtidig er ødeleggende for helheten. Det er først når vi befinner oss midt i hovedfortellingen, der Will og Nomi jobber på spreng for å redde seg selv og sine venner fra Whispers klør, at jeg stusser over hva de andre figurene gjør i serien. Da kommer det så tydelig frem at fem av de åtte hovedfigurene i virkeligheten bare er bifigurer som ikke er relevante for handlingen.
Mitt håp er nå at disse får større plass i serien om det blir en sesong to. Kanskje våre åtte «sansere» må møte hverandre i virkeligheten for at serien skal klare å samle seg skikkelig.
