Nintendo er kjent for å holde på gamle helter, og siden spillkonsollen Wii U ble lansert i 2012 har de for det meste satset på at det er de kjente merkevarene, som Super Mario, Donkey Kong og Zelda, som skal trekke spillere til konsollen.
Her i Filmpolitiet har vi lenge etterlyst noe helt nytt fra Nintendo, og nå smeller de til med noe så spesielt som et skytespill for hele familien.
Splatoon er et helsprøtt, fargesprakende, svært underholdende og ganske så avhengighetsskapende spill, som byr på tonnevis av moro.
Anmeldelse: «Captain Toad: Treasure Tracker» – Søte, enkle og geniale puslespill
Gøyal bading i blekk
I Splatoon har paintgun og andre malingssprutende redskaper tatt over for tradisjonelle skytevåpen. Målet er ikke å drepe motstanderen, men å male spillbrettet i lagets farge, og det er mye artigere enn det kanskje høres ut som.
Figurene i Splatoon kalles «inklings», ikke bare fordi de bruker blekk for å male hver eneste mulige overflate, men fordi de kan gjøre seg om til blekkspruter.
Når du trykker på venstre avtrekker på Wii U-Gamepaden skifter du til blekksprutform, og da kan du gjemme deg og svømme rundt i lagets blekk. Overalt, enten det er bortover bakken, eller under gjerder og opp vegger.
I blekksprutform er du superrask, men det gjelder å passe seg for motstandernes blekk, for det funker som lim på bevegeligheten, samtidig som du tar skade av det.
Spillmekanikken er et kreativt grep fra Nintendo, som gjør Splatoon til et annerledes, men solid skytespill. Det er virkelig gøy å suse gjennom det knallfargede blekket, hoppe fram og drukne motstanderen i maling, før du søker dekning i blekket igjen.
Akiftet mellom de to formene gjør spillet mer dynamisk, siden du enkelt kan bytte mellom å være defensiv og offensiv.
Anmeldelsen fortsetter under traileren.
Flerspiller i fokus
Spillet har en enspillerdel som er et tradisjonelt plattformspill, men hovedfokuset i Splatoon ligger på den kompetitiv, lagbaserte flerspillerdelen.
Det er i utgangspunktet to tilgjengelige moduser for vanlig flerspiller: «Turf War» og «Splat Zone». I førstnevnte har du og laget ditt på fire tre minutter på dere til å male mest mulig av spillbrettet i deres farge, mens målet i sistnevnte er å ta kontroll over et område ved å holde det dekt i blekk en viss tid. Tempoet er høyt og underholdningsnivået likeså.
For kampene i flerspillerdelen mottar du erfaringspoeng slik at du stiger i gradene og kan oppgradere våpnene dine. Etter nivå fire kan du også kjøpe klær for å gjøre spillfiguren din mer personlig.
Når du når nivå ti får du tilgang til «Ranked Battles», der du blir belønnet med en grad fra C- til A+ etter hvor bra du gjør det. Her har spillere som ønsker å måle krefter og sammenligne seg med andre, muligheten til å gjøre nettopp det.
Anmeldelse: «Mario Kart 8» – Kvalitet i aller øverste klasse
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Begrenset lokal flerspiller
Hvis det er én ting Nintendo er gode på, så er det å lage spill som er morsomme å spille sammen med venner hjemme i stua, bare se på Mario Kart og Super Smash Bros. Brawl. Her har imidlertid Splatoon noe å gå på.
Den lokale flerspilleren er begrenset til to spillere, der den ene bruker Wii U-gamepaden til å spille på, mens den andre spiller med en standard Wii-, eller Wii U-kontroll på TV-skjermen.
Det om å gjøre å sprekke flest ballonger før tiden går ut, og selvfølgelig prøve å drukne motstanderen i blekk. Rundt omkring på brettene gjemmer det seg forskjellige hjelpemidler som gir deg litt ekstra utstyr til å ta knekken på sidekameraten.
Modusen er gøyal, og nivået på både stemningen og konkurranseinstinktet var høyt hjemme i stua da jeg testet den lokale flerspilleren sammen med mannen. Jeg savner dog muligheten for å kunne samarbeide.
Det er morsomt å konkurrere, men når det bare er én mot én blir det litt kjedelig i lengden. Derfor hadde det vært gøy å variere med en lokal samarbeidsmodus i tillegg.
Anmeldelse: «Super Smash Bros. for Wii U» – Galskap satt i system
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Har fått fullstendig dilla
Jeg digger Splatoon, men når jeg tar et steg tilbake og ser på hva spillet faktisk tilbyr meg, så er det overraskende lite innhold i spillet.
Bortsett fra enspillerdelen, som er akkurat passe artig, så er de forskjellige spillmodusene svært like. Derfor kan nok Splatoon føles repetitivt.
Heldigvis så er spillmekanikken såpass underholdende at det ikke gjør så mye at du gjør det samme igjen og igjen. Nintendo kommer i tillegg til å slippe flere moduser til flerspilleren etter hvert, og disse skal visstnok også bli gratis.
Akkurat nå har jeg fullstendig dilla på Splatoon. Det skal bli spennende å se hvor lenge det varer, men med tanke på det skyhøye energinivået, den fargesprakende spillverdenen og den kreative spillmekanikken, så tror jeg det kan bli en god stund.
Anmeldelsen av «Splatoon» kommer etter utgivelsen fordi Filmpolitiet ikke skriver under på NDA-avtaler, som Nintendo krever for å sende oss spill før lansering.
