Det er lett å forstå hvorfor FIFA-filmen United Passions har floppet fullstendig på kino i USA. Dette er ingen vanlig spillefilm, dette er en tafatt propagandafilm.
Jo da, amerikanernes noe manglende fotballiver kan også ha litt å si for at filmen bare tjente inn 918 dollar på en uke.
Men ved å kun fokusere på hvor fantastisk FIFA er, og utelate alt som ligner på konflikter, maktkamper og skandaler, så har regissør Frédéric Auburtin lagd et gørrkjedelig glansbilde av det som er en potensielt dramatisk og superspennende historie.
Det er jo en veldig god ide å lage en film om FIFA, den bør bare ikke lages og finansieres av FIFA.
Les også: Regissøren bak Fifa-filmen angrer dypt
Kronologisk kjedsomhet
Dette er en innføring i FIFA-historie. Filmen starter med at forbundet blir stiftet tidlig på 1900-tallet og varer hele veien fram til FIFA gir VM til Sør-Afrika og Nelson Mandela i 2010. Det sier seg vel selv at drøyt 100 år med detaljert forbundshistorie klemt inn på under to timer gir litt lite rom annet enn nettopp det – forbundshistorie, snork.
Her serveres vi en veldig kronologisk framstilling, hvor vi blir kjent med de tilsynelatende store, tøffe og fantastiske lederne av dette herlige forbundet.
Vi følger også en karriereklatrende Sepp Blatter (for tiden i FBIs søkelys) som i filmen framstilles som en visjonær og strålende idrettsleder som på oppofrende vis bruker all sin tid og sine krefter på å reise jorden rundt og spre fotballens glade budskap.
Her holdes fokus langt unna korrupsjon, maktkamp, bestikkelser og pampelivets provoserende vesen. Dette er en film som handler om hvor heroiske FIFA har vært. Hvordan de har kjempet mot rasisme, for kvinnefotballen og vært en slags fredsmegler på jord.
United Passions fokuserer også lite på et så viktig element som maktkampen bak tildelingene av de ulike verdensmesterskapene i fotball. De viser heller fram hvor fantastiske mesterskapene har vært.
Disse unnlatelsene er også noe regissør og skuespillere har stusset på i ettertid. Regissør Frédéric Auburtin er så misfornøyd med sluttproduktet at han nå har planer om å lage en helt ny uavhengig film om FIFA.
Et manusproblem
Når det gjelder det visuelle, så ser United Passions helt ok ut. Det er manuset som er problemet. Et manus som for øvrig ble hasteskrevet i løpet av fire måneder for å kunne lanseres – taktisk – i forkant av fjorårets VM i Brasil.
Her framstår det tydelig at FIFA selv har vært toneangivende for hva som er lov å ta med, og hva som ikke skal vises i kinosalen. Et dårlig valg, når alle som har et noenlunde aktivt forhold til nyhetsbildet vet at forbundet har hatt sin del av problemer.
FIFA har stått i sentrum for rikelig med skandaler, maktkamper og anklager om både små og store lovbrudd. Ved å sensurere bort den delen, og late som det aldri har skjedd, har vi fått en glattpolert og kjedelig historie.
Selv om dette er en av de verste filmene jeg har sett, så anbefaler jeg likevel alle fotballnerder å se den, den har jo en slags historisk verdi. Og er av typen film som er så dårlig at den blir bra.
Men vær advart! Det er vel bare to personer, henholdsvis Sepp Blatter og Gérard Depardieu, som har uttalt at de er fornøyd med filmen. Gérard Depardieu var til og med så fornøyd at han fikk filmen vist på Cannes-festivalen i fjor.
United Passions er ikke tilgjengelig i Norge. Filmpolitiet fikk tak i filmen på DVD fra Tyskland.
