Av og til, når jeg sitter i godstolen og maraton-titter tv-serier (binge-watcher), så hender det at utålmodigheten blir for stor. Det kan være langdryge slåssescener, en unødvendig lang biljakt, et voldsomt fokus på skylling og tilbereding av mat eller elendige plott i en av mine foretrukne proceduralserier.
Og når det skjer, så spoler jeg.
Altså, jeg spoler ikke i serier jeg elsker, jeg har ikke rørt spoleknappen under Justified, South Park eller Game of Thrones, og ALDRI i noe som skal anmeldes – selvfølgelig!
Men jeg har en voldsom serieapetitt, og jeg ser både serier jeg digger, serier jeg liker deler av, serier jeg føler jeg burde se og dårlige serier som glimter til med gull av og til. Og for å få mest mulig kvalitetstid foran apparatet, så har spoleknappen blitt en kamerat.
Jeg har spolt forbi missekonkurranser i Bones, skylling av grønnsaker i Hannibal, dramatunge sideplott i True Blood og middelmådig kampsport i Arrow. Og jeg tror ikke jeg har gått glipp av noe avgjørende.
En kontroversiell knapp
Da jeg en dag avslørte overfor kollega Marte Hedenstad at jeg også hadde spolt litt i slåsskampene i Daredevil, var reaksjonen brå og krystallklar. Dette var skandale, spoling var uhørt, og Marte mente jeg hadde utført et TV-messig overtramp av verste sort!
Og det er klart, jeg har spolegjerninger på samvittigheten som jeg skjemmes over! Jeg har tatt meg selv i å se starten på en Modern Family-episode, for å få med meg dagens konflikt, så har jeg spolt over mye av midtdelen, for så å se den følelsesmessige forløsende slutten. Da ser at jeg kanskje er i ferd med å utvikle et problem.
Men jeg har ikke tenkt å slutte helt. Det er flere interessante TV-serier enn det er timer i døgnet der ute, og jeg tror jevnt over jeg får flere gode TV-opplevelser som spoler, enn jeg ville fått uten!
Og jeg er ikke alene. Det finnes folk som spoler forbi musikalnumrene i Glee, mennesker som ikke føler at det er god tidsbruk å følge alle figurene i Game of Thrones og P3s egen Siggen, fra Ramona og Siggen, velger å spole forbi zombie-sekvensene i Walking Dead.
Hør Siggen fortelle om zombiespoling på Filmpolitiet her
Det begynte med Jack Bauer
Jeg husker første gangen jeg gjorde det. Nesten halvveis ute i dvd-boksen av første sesong med 24. I ferd med å gå kraftig lei av langdryge actionsekvenser og en intenst løpende Jack Bauer (Kiefer Sutherland), men fremdeles hekta på spenningsplottet.
Så jeg trykte på spoleknappen. Så eksplosjoner og en hardtslående Bauer rulle kjapt over skjermen, og trykte «play» når det ble nærbilder av ansikter igjen. For det betød dialog.
Med tekst på hastighet 1,5
Med dvd-fjernkontrollen var dette en unøyaktig øvelse. Og ofte måtte det spoles litt tilbake for å treffe på rett innpunkt. Men de siste årene har spoleteknologien blitt formidabel.
Jeg «bingewatcher» som regel serier enten via Apple TV eller Blu-ray, og der kan jeg lett spole på hastighet 1,5 uten at teksten forsvinner. En ganske presis, informativ og kostnadseffektiv måte å absorbere handling på!
Og hvis du har en serie på 13 timeepisoder foran deg, så er det jo greit å kutte litt i tidsbruken.
Kjedsomhetsspoling
Min hovedårsak til å spole er kjedsomhet. Og ofte er langdryg action en utslagsgivende faktor. Grunnen til at jeg spolte i kampscenene i Daredevil er ikke at jeg ikke liker serien, eller at jeg spoler i all slåssing uansett. Men når du har sett åtte episoder på rappen, og vår helt skal ut i nok en tre minutters slåsskamp, da øker livskvaliteten min bitte litt ved å spole over 80 % av den kampen.
Jeg har heller ingen tålmodighet med en del standardiserte krimplott. Så hvis Castle eller Bones eller CSI handler om et mord på et realityshow eller en filminnspilling, så kommer jeg til å spole gjennom de delene som har med krimplottet å gjøre.
Hvorfor skipper du ikke bare episoden spør kanskje mange?
Jo, fordi jeg vil jo få med meg handlingen som er relevant for resten av sesongen. Disse er alle serier hvor jeg bryr meg om rollefigurene, og jeg vil jo ikke gå glipp av eventuelle graviditeter, uvennskap eller forbrødringer.
Andre grunner til å spole kan være pinlighetsspoling. Hvis det kommer noe veldig klissete, så er spoleknappen med tekst et alternativ til den gamle puta foran ansiktet.
Det kan også funke for dem som er lettskremte og som ikke liker det når favorittserien har en ekstra ekkel Haloweenspesial.
«Den storylinen er bortkastet»-spoling kan brukes hvis du merker at serieskaperne er i ferd med å sende figurer ut på ubrukelige eventyr. Men her er det lett å gå på en spolesmell som sender deg tilbake til start.
«Rød tråd»-spoling er også en variant. Hvis du egentlig har gitt opp å se på en serie, men du vil ha med deg slutten på hovedhistorien. Da er det legitimt å sjekke episodeguider for den historien, finne fram serien på din foretrukne strømmetjeneste og skippe og spole seg fram til de bitene som leverer indrefileten.
Jeg tilstår å ha gjort det med Supernatural.
Hva er vitsen?
Jo da, jeg vet at spoling har negative sider, og det er slett ikke en rettferdig eller optimal måte å oppleve det serieskapere, skuespillere, lyddesignere m.fl har jobbet hardt for å vise fram til publikum.
Men med spolingen er jeg i hvert fall dedikert til serien. Den har min fulle oppmerksomhet.
Og jeg foretrekker heller å spole med bilde og tekst synelig på skjermen i noen minutter her og der, enn å plukke fram mobiltelefonen, skjekke sosiale medier eller åpne opp et ekstra browservindu på skjermen når noe blir kjedelig, kleint eller skummelt. Da mister en fort tråden da.