Med stemningsfulle bilder, kledelig musikk, fjærlett livsvisdom og et spennende kjærlighetsmysterium i bunnen, tar Paper Towns oss med på en smått melankolsk feelgoodtur gjennom en vennegjengs siste uker på High School.
Basert på en bok av John Green, mannen bak fjorårets kjærlighetssuksess The Fault in Our Stars, er dette en følelsesrik skildring av noe så svulstig som kampen mellom livets planlagte begrensninger, og livet slik hjertet vårt sier at det kan leves.
Historien fungerer godt fordi filmen klarer å holde på stemning og underfundighet, og fordi hovedpersonen Quentin (Nat Wolff) er en finspilt type det er lett å heie på.
Men filmen roter seg dessverre litt bort når den forsøker å gape over samtlige av Hollywoods «High School»-undersjangerne på knappe to timer.
ANMELDELSE: The Fault In Our Stars – Kalkulert tåredrypper
Jakten på drømmen om nabojenta
Da egenrådige og mystiske Margo (Cara Delevingne) flyttet inn i nabohuset for 11 år siden, fikk Quentin etter eget utsagn sitt «livs mirakel». Drømmejenta kom til han. Men etter noen gode barndomsår, ble det å leke med Margo noe Quentin ikke turte å bli med på. Og før puberteten rakk å sette inn, hadde de to drevet fra hverandre.
Margo ble skolens kuleste jente og vår mann ble et korpsnerdete skolelys.
Men så, helt på tampen av siste året på High School, banker plutselig Margo igjen på soveromsvinduet til Quentin. Hun ber om hjelp til å hevne seg på ekskjæresten og tidligere venninner.
Det blir en fantastisk natt hvor Margo minner Quentin på at livet må leves selvsikkert og i nuet. Skuffelsen er derfor enorm når Margo rømmer hjemmefra dagen etter, og ingen vet hvor hun er.
Men ruset på den store nattopplevelsen, begynner Quentin og vennene hans å nøste opp i forsvinningen. Den mysterieglade nabojenta har nemlig lagt igjen noen spor i gamle bøker og vinylomslag.
Quentin er en fin figur
I en bortimot voksenfri film, er det et solid, og stort sett relaterbart, rollegalleri av tenåringer som befolker forstaden i Florida.
Fra vennegjengen er både Halston Sage, som Margos sympatiske venninne Lacey, og Justice Smith, som Quentins bestevenn Radar, godt selskap i kinosalen.
Hovedrolleinnehaver Nat Wolff er filmens stjerne. Han balanserer Quentins kvaliteter som snusfornuftig gullgutt og stadig mer eventyrlysten og egenrådig på en skjønn måte. Både venner, idioter og blindgater påvirker vår venn på hans reise, og hans utvikling speiler dette både iksjonstroverdig og sjarmerende.
Så er det mulig jeg er ekstra svak for Wolff fordi han minner meg om skuespillerkollega John Francis Daley, som spilte i fantastiske Freaks and Geeks (2000).
It’s a paper town, paper houses and paper people. Margo
Et voldsomt sjangerbonanza
Det er dessverre i overkant mange stilarter som blandes sammen i Paper Towns.
Innenfor den store settekassen «High School»-film er regissør Jake Schreier innom de fleste undersjangerne. Her er det road trip, hevn på sportsidiotene, selvrealiseringsdrama, et kjærlighetsmysterium, forelsket i nabojenta, «ha sex før Highs School er over», «må vi dra til det skumle huset?», vi må rekke skoleballet osv.
Selv om filmen stort sett makter å holde disse ulike handlingstrådene under noenlunde samme stilgrep, glipper det aldeles stygt innimellom. Spesielt det komiske innslaget som er Quentins venn Ben (Austin Abrams) leverer en rekke forferdelige flaue vitser.
Han er som en klisjemaskin funnet nedstøvet på settet til en av 2000-tallets mer sexfikserte komedier, type American Pie og Europ Trip, og han gjør seg særdeles dårlig i den mer stemningsdrevne Paper Towns.
Men de dårlige vitsene klarer ikke å overskygge at Paper Towns har gode kvaliteter som både komedie og «coming of age»-drama. Her serveres det mye gjenkjennbar lengsel.
Flere visuelt stilige utflukter i Florida-natten, samt en lett lek med musikkvideoestetikk og tonelagte sekvenser i sakte film, skaper et nabolag det er tipp topp å henge ut i.
Og hvis du i tillegg er svak for Pokémon-referanser, og setter pris på en liten hipstervandring blant gammel country, kartuttrykk, døde poeter og moderne indiepop, så er det fullt mulig å tilgi filmens plattere parti.
