Det er ikke alt man er like stolt av her i verden.
Det trenger ikke å være klokkeklare feiltrinn, som da du råklinte med noen du trodde var noen andre, eller prøvde å imponere med en «moonwalk» på Karl Johan, men også mer subtile og vedvarende flauser.
Disse flausene er med andre ord ikke eksplosivt flaue, men har en jevnere, løsere skamfordeling. Vi kaller dem «guilty pleasures». Vi liker det, men liker ikke helt at vi liker det. Kanskje utgjør de en karakterbrist, kanskje er det storsamfunnet som dømmer deg.
«Come play my drum»
For eksempel: En av mine «guilty pleasures» er å vrikke på hoftene til saksofonsoloer – som når Sandra Lyng vil ha meg til å spille på tromma hennes.
Som oftest gjøres hoftevrikkinga diskret nok til at ingen oppfatter det som dans (men kanskje heller tror det skyldes en spesielt sleip silkebokser). En sjelden gang slår salsaen ut i full «guilty pleasure»-blomst, men da er alle parter behørig advart.
Når det gjelder film, er det flere «guilty pleasures» å ta av. Her er pretensiøse «coming of age»-dramaer, lavpanna «high school»-komedier og rølpete katastrofefilm.
«Sex Drive», «Knight and Day», «Paul Blart: Mall Cop», «2022» og «Garden State» er alle filmer jeg med fordel kunne ha vært litt mindre begeistra for.
Men hvorfor henfaller vi til skyldfølelse, egentlig?
Vi er alle idioter
Før jeg forsøker å svare på spørsmålet må det for ordens skyld presiseres at en «guilty pleasure» selvfølgelig ikke er forbeholdt kun film og musikk. De vanligste nytelsene vi nærer skyldfølelse for er blant annet sladder, søppelmat, sosiale medier og søvn («no rest for the wicked»).
Det sier først og fremst noe om hvor universelt «guilty pleasure»-fenomenet er. Kroneksempelet er når vi sitter benka i flere timer foran et reality-program med virkelighetsfjerne deltakere, og på det ytre plan synes innholdet er så banalt, så banalt.
Mange reality-programmer (les: «Paradise Hotel») ligger i faresonen for å bygge oppunder skadelige stereotyper og fostre rollemodeller som yngre seere ikke er tjent med, og vi vet det. Likevel trekkes vi inn av noe.
For her er ydmykelse, feilvurderinger og avvisning. Her går noen helt på trynet, forsnakker seg, tråkker i salaten og taper med stor stil. I reality-universet finner vi en påminnelse om at vi ikke er alene om å være idioter, en forsikring om at også andre lider av uforbederlige skavanker.
Kanskje er det en sårt tiltrengt kontrast til all den krampaktige fasadebyggingen vi ellers ser i samfunnet?
– Skyldfølelse er slavemoral
Uansett, siden vi midt oppi dette skulle ønske at vi også er gode, dydige mennesker som ikke bruker andres tragedie til å føle oss bedre selv, kommer skyldfølelsen snikende.
Kanskje er det riktig å kalle det et i-landsfenomen. Siden vi har kunnskap og tilbud nok til å velge produksjonsmessig- og kunstnerisk bedre filmer og tv-serier, men mindre og mindre tid til å bruke på dem, blir vi skyldige oss selv den «tapte» tiden, ja kanskje til og med den «tapte» fornuften.
Paradoksalt nok kan det også være en mulighet for at jeg på samme tid faktisk skylder meg selv de 100 minuttene med Kevin James som kjøpesentervakt på segway. Jeg skylder meg selv å gi litt slipp på de etablerte oppfatningene om bra og dårlig, den ideelle standarden.
Likevel sier Porno-Lars fra den norske filmen «Reprise» – når han fritt siterer Nietszche – at «skyldfølelse er slavemoral».
For la oss se bort ifra at «Paul Blart: Mall Cop» og reality-tv utfyller et underbevisst behov for trøst. Psykologien bak skyldspørsmålet er nemlig ikke så enkel som det.
Skyldens nytelse
Et annet aspekt ved skylden gjør det hele mer komplisert: Nytelse og skyld kan være uløselig forbundet. Realiteten kan være den at vi oppsøker de nytelsene som gir oss skyldfølelse fordi skyldfølelsen i seg selv forsterker nytelsen.
Når jeg ser «Garden State» på nytt, 7 år etter at jeg så den for første gang, er det med en distinkt følelse av «guilty pleasure».
«Garden State» er en «coming of age»-film som i nyere tid har blitt anklaget for å rakne i sømmene – det vil si, en film som enkelte mener er forbeholdt en generasjon hvite, heterofile og myke menn som drukner i sin egen selvbevissthet.
Filmens «glorifisering» av angstlidelsen til «Manic Pixie Dream Girl»-klisjeen som Natalie Portman gestaltet hører også med innunder kritikken her.
I en BBC-artikkel om skyld og nytelse blir det referert til et eksperiment av forsker Kelly Goldsmith. I en del av eksperimentet ble to grupper med deltakere bedt om å spise sjokolade. Den ene gruppa fikk på forhånd informasjon om de potensielt helseskadelige effektene ved å spise sjokolade, mens den andre gruppen fikk servert snopet uten forstyrrelser.
Merkelig nok scoret deltakerne som ble informert om de helsemessige konsekvensene også høyere på nytelse av sjokoladen. Og det hører med til historien at de som har lavere tro på sin egen selvkontroll, også er mer tilbøyelige til å føle seg skyldige over å spise sjokoladen – og dermed er mer utsatt for å gi etter for fristelsen oftere (selvoppfyllende profeti).
Min nyvunnede skyldfølelse for å se «Garden State» kan med andre ord ha motsatt effekt, med den konsekvens at jeg liker filmen bedre neste gang jeg ser den. Så kanskje er det greit å droppe skyldfølelsen neste gang du slenger deg nedpå med et par episoder «Two and a Half Men»?
