Troverdigheten strekkes langt bortenfor bristepunktet i thrilleren Dark Places.
Det er flere plotelementer underveis som det rett og slett er vanskelig å tro på, men når klimakset kommer, er det bare å slå ut med armene, himle med øynene og lure på hva filmskaperne har tenkt.
Og hvorfor er Charlize Theron med på dette våset? Hun pleier å være flinkere til å velge sine filmer. Dark Places er en skikkelig skuffelse!
Graver i familiedrap
Libby Day (Charlize Theron) blir overtalt til å fortelle om drapene på sin mor og to søstre 28 år tidligere, som broren Ben tilsto.
Det trigger trangen til å grave dypere i fortiden, og hun oppsøker broren (Corey Stoll) i fengsel.
Libby oppdager ting som hun ikke har visst, eller var for ung til å forstå den gangen, og begynner å mistenke at drapene har mer ved seg enn antatt.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
De bange anelsene dukker opp allerede i innledningen, når pengeløse Libby blir overtalt til å dele sine minner med Kill Club, en merkelig samling av mordinteresserte, som filmen bruker en del tid på å introdusere oss for.
Det er bortkastet, for så snart Libby har fått forklart opplegget, ser vi ikke mer til klubben, kun kontaktpersonen Lyle (Nicholas Hoult).
Det er bare en av flere unødvendigheter i filmen, som tar vekk oppmerksomheten som burde vært viet essensen av historien.
Famlende og kjedelig
Det mest oppsiktsvekkende med Dark Places, er at Charlize Theron gjenforenes med Nicholas Hoult, som hun spilte mot i Mad Max: Fury Road.
Resten er ikke så oppsiktsvekkende. Historien hopper frem og tilbake i tid, uten at man mister sporet, men begivenhetene er bare ikke spesielt spennende eller interessante.
Alt er filmet veldig streit, uten poesi eller virtuositet. Ingen sjanser blir tatt, og det kan kanskje være et illevarslende tegn at hele 32 produsenter har vært med på denne produksjonen.
LES: Anmeldelsen av Max Max: Fury Road
Jeg skal ikke avsløre hvordan historien utvikler seg, men må innvende at det etter hvert blir så dumt at jeg hverken tror på handlingene, eller figurenes motivasjoner.
Den eneste forklaringen må være at samtlige er stokk dumme, men de blir ikke spilt slik av hverken Charlize Theron, Corey Stoll, Christina Hendricks, Cloë Grace Moretz eller Tye Sheridan.
Da er det kanskje manusforfatter og regissør Gilles Paquet-Brenner som har feilet i adapsjonen av Gillian Flynns roman.
Det som sikkert var ment å bli en sjokkerende og emosjonell thriller har blitt en famlende og kjedelig C-film med B-film-ambisjoner.
