Ikke særlig fantastisk.
Beklager ordspillet, men det var ikke til å unngå – Fantastic Four er en gedigen skuffelse.
Marvels historie om Invisible Woman, Human Torch, The Thing og Mister Fantastic har liksom aldri slått hundre prosent an på film. Jeg var for eksempel ingen fan av av 20th Century Fox sine Fantastic Four-filmer fra 2005 og 2007.
Da jeg hørte at det var Josh Trank og Simon Kinberg, skaperen av Chronicle og manusforfatteren av X-Men: Days of Future Past (som jeg mener er den beste X-men-filmen til dags dato), som skulle lage den nye filmen, fikk jeg imidlertid troen på at denne versjonen av superhelteventyret kunne bli bra. Der tok jeg skammelig feil.
Trivelige Miles Teller og Kate Mara kan ikke redde denne filmen, som lider av en uengasjerende historie, et haltende manus, lite troverdige rollefigurer og en katastrofalt dårlig skurk.
Anmeldelse: «Ant-Man» – Vittig og velspilt superhelt
Dumme vitenskapsfolk
Eventyret starter når den supersmarte guttungen Reed Richards (Miles Teller) lager en teleporteringsmaksin sammen med kameraten Ben (Jamie Bell) hjemme i garasjen.
Når han og Ben flere år senere viser frem maskinen på en vitenskapsmesse på skolen, blir han headhuntet av Dr. Franklin Storm (Reg E. Cathey) for å være med på et vitenskapsprosjekt, der målet er å nå en parallell dimensjon.
Sammen med Storms adoptivdatter Sue (Kate Mara), sønnen hans Johnny (Michael B. Jordan) og det paranoide, men geniale geniet Victor von Doom (Toby Kebbel), gjør Reed ferdig maskinen han begynte på i barndommen. Deretter reiser de til den andre dimensjonen, men det går selvfølgelig skeis.
Det er alltid irriterende når høyt intellegente vitenskapsfolk gjør dumme ting på film. Hvorfor Victor von Doom finner ut at det var lurt å putte hånda si ned i en pulserende sjø av lysende energi, når han for første gang setter sine ben i en annen dimensjon, er uvisst – men dumt var det i alle fall.
Før gjengen rekker å komme seg tilbake til riktig dimensjon blir Victor oppslukt av det grønne energihavet, og når de andre våkner opp på rett side etter en enorm eksplosjon, er det med et helt nytt sett med egenskaper. Sue kan lage energifelt og gjøre seg usynlig, Reed har fått en ekstremt elastisk kropp, Johnny kan sette fyr på seg selv og fly, mens Ben var litt mer uheldig og ble stygg i samme slengen som han ble supersterk og uknuselig.
Anmeldelsen fortsetter under traileren.
En trivelig start
Fantastic Four starter bra, og jeg koste meg i filmens første halvtime. Her formidles en barnlig glede for vitenskap og det å oppdage noe nytt, som smitter over. Miles Teller har god komisk timing og et glimt i øyet som gjør ham vanskelig å mislike, og som låner litt hjertevarme til filmen.
Etter reisen til den parallelle dimensjonen mister imidlertid regissør Josh Trank fullstendig grepet, i samme takt som manuset også går ad skogen.
Den amerikanske hæren er selvfølgelig interessert i våre fire venner, og vil finne kilden til de overmenenskelige kreftene de har fått, men denne delen av fortellingen er bare en smørje av vissvass for å lede oss tilbake til en antiklimaktisk finale i den andre dimensjonen.
Vi kommer aldri ordentlig inn på figurene. Deres tanker rundt den totalte omveltningen i livene deres holdes på et overfladisk nivå, og motivasjonen de har for å hjelpe militæret er lite troverdig.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Latterlig superskurk
Erkefienden til Fantastic Four-gjengen, Doctor Doom, er en av Marvels tøffeste superskurker. Derfor er det utrolig imponerende at Toby Kebbel klarer å gjøre Victor von Doom til den latterlige figuren han fremstår som i Fantastic Four.
Han skal ikke ha hele skylda alene selvfølgelig, for med replikker som «There is no Victor, there is only Doom», og en hel haug med andre floskler, er det grenser for hvor bra han kan gjøre det.
Julian McMahon, som hadde rollen i 2005-filmen, var heller ikke strålende, men i 2015-versjonen er Doctor Doom redusert til en patetisk skurk som ikke er det minste fryktinngytende. Dermed blir heller ikke det som skal være filmens store finale spennende.
At superheltfilmer ikke alltid har den mest troverdige handlingen eller dypeste rollefigurene er ikke noe nytt, men dette trenger nødvendigvis ikke å ødelegge for underholdningsfaktoren – se bare på The Avengers for eksempel, en strålende underholdningsfilm.
Men også her faller Fantastic Four gjennom. Regissør Josh Trank har med andre ord syndet på værste vis – han har laget en kjedelig superheltfilm.
