Okey. La meg bare konstatere med en gang: hvis du ikke har noe forhold til spillene i Hitman-serien, vil du antageligvis ikke like Hitman: Agent 47.
Med et visuelt uttrykk som er som hentet fra spillverdenen, og en rekke referanser som bare fansen vil plukke opp, har imidlertid filmen underholdningsverdi for deg som er fan av agent 47 og hans uovertruffene snikmorderferdigheter.
Spillanmeldelse: «Hitman: Absolution» – Et velpolert snikespill
Superintelligent agent
Hitman: Agent 47 handler om et genetisk eksperiment. Menneskelig kloner er gjennom en årrekke blitt modifisert for å bli ultimate drapsmaskiner – og den beste av dem alle er klone nummer 47, et tall som er stemplet inn i barkoden i bakhodet hans.
Agent 47 er smartere, sterkere, raskere og mer utholdende enn oss vanlige dødlige. På oppdrag fra en topphemmelig, verdensomspennende organisasjon, eliminerer snikmorderen målene sine effektivt.
Når terrororganisasjonen the Syndicate prøver å få tak i DNA-koden hans for å skape en armé av drapsmaskiner, får Agent 47 i oppdrag å stoppe dem. Han oppsøker Katia som, uvitende om sine egne overmenneskelige egenskaper, sitter på nøkkelen til å styrte hele den onde organisasjonen.
Snasne actionsekvenser
Den omfattende historien er skrevet av Skip Woods, som også skrev manuset til den første Hitman-filmen fra 2007. Men egentlig er ikke historien så viktig, for Hitman: Agent 47 er omtrent bare en samling kule actionscener, sydd sammen av regissør Alekander Bach.
Den tidligere reklamefilmskaperen gjør sin debut med denne filmen, og han har virkelig et øye for estetikk.
Sammen med den islandske fotografen Óttar Guðnason, har han laga en actionfilm som er en visuell godbit, tungt forankret i spillenes visuelle stil. Problemet er at Bach serverer den ene stilige actionsekvensen etter den andre, men ikke klarer å sy dem godt nok sammen.
Merkelig Tarantino-hyllest
Et spesielt godt eksempel finner vi i filmens siste halvdel når Agent 47 og Katia må skyte seg forbi en rekke vakter i en skyskraper med marmorfliser på vegger og gulv.
Scenen er har et stilisert uttrykk, med svarte dresser som slåss og rødt blod som spruter på det hvite. Det er visuelt godteri, men musikken som ligger under river meg ut av filmopplevelsen.
Spaghetti-westernmusikk er nemlig underlaget for sekvensen, og referansen til Quentin Tarantinos filmer blir dermed åpenbar. Jeg forstår imidlertid ikke hvorfor regissør Bach gjør dette, når det bryter fullstendig med resten av filmen. Kanskje han ikke klarte å dy seg, men bare måtte legge inn en liten Tarantino-hyllest i sin første film?
Det er uansett tydelig at referanser er noe Bach er glad i, for noen ganger blir også spillreferansene litt for påfallende, som når bildene på lerettet etterligner tidligere spillcovre, eller når Agent 47 påminner Katia om at «this isn’t a game».
Les også: Topp 5: Snikespill
Platte rollefigurer
Agent 47 føler ikke frykt, han føler ikke stort i det hele tatt, så det er grenser for hvor dyp du kan gjøre rollefiguren. Rupert Friend (Homeland) vinner nok ingen Oscar for sin rolletolkning, men fungerer greit som mutt actionhelt med ville pistolferdigheter.
Hanna Ware er tøff som beinhard heltinne, selv om rollefiguren hennes ikke henger på greip for fem flate øre. Katia har egenskaper som overhodet ikke virker troverdige, selv ikke i filmens ekstraordinære fiksjonsunivers.
Filmen har også gode skuespillere som Zachary Quinto (Star Trek, Heores) og Ciarán Hinds (Game of Thrones, Harry Potter og dødstalismanene – del 2) på rollelisten, men det hjelper ikke når rollefigurene er så endimensjonale som et papirark.
Hitman: Agent 47 er med andre ord ingen enestående actionfilm, men elsker du spillserien, kan den være verdt et kinobesøk. Historien har selvfølgelig avvik fra spillenes historie, men det er mye snasen action som kan funke med en god bøtte popkorn i fanget.
