Jeg er Ingrid sin store styrke er at den lykkes i å dyrke sine to sterkeste ingredienser. Ingrid Bergmans egne ord, og et rikt utvalg av hjemmevideoer som strekker seg helt tilbake til Ingrids oppvekst.
Bergman har ikke bare levd et liv foran filmskapernes kamera. Helt siden hennes far plasserte henne foran kameralinsen som barn, for snart 100 år siden, har skuespillerinnen latt seg selv og sin familie leve med kameraet som nær følgesvenn.
Det har resultert i at vi her får følge et helt unik og personlig samtidsbilde av filmstjernens fascinerende og begivenhetsrike liv.
ANMELDELSE: Casablanca – Utsøkt filmhistorie
Backstage fra Hollywoods gullalder
Gjennom Ingrid Bergmans omfattende skriving av dagbøker og brev, får vi en helt spesiell tilgang til hennes oppvekst og karriere.
Vi følger en ung jente, som etter å ha mistet sin nærmeste familie til sykdom, ser mot USA og skuespillerdrømmen i ung alder. Den oppnår Bergman tidlig, og hun balanserer filmsuksess og kunstneriske ambisjoner side om side med flere stormfulle forelskelser og ekteskap.
Bergmans egne tekster settes sammen med noen aldeles nydelige, og svært tidlige, hjemmefilmopptak og arkivklipp fra filmer og filmaviser.
Her lar regissør Stig Björkman klipp fra byggingen av familiens svømmebasseng få like mye plass som Oscarutdeling, skandaleoppslag i pressen og Bergmans ikoniske scener fra klassikeren Casablanca. Det er personen og ikke sensasjonene som skal fram.
Etter hvert får også nærmeste familie komme til ordet gjennom ferske intervju. Først hennes eldste datter Pia, fra Bergmans første ekteskap, og etter hvert også hennes tre barn fra ekteskapet med Roberto Rossellini, deriblant skuespillerinne Isabella Rossellini.
Familien forteller ærlig om både gode og tyngre stunder. Filmen vier plass til Bergmanns intense kjærlighet til skuespilleryrke og karrieren, og hennes viljestyrke når det kom til å gjøre omfattende endringer i livet. En livsstil som førte med seg flere modige valg, men som også hadde stor påvirkning på hennes nærmeste familie.
Forbausende lite filmhistorie
Den utstrakte bruken av gamle hjemmevideoopptak har smittet over på filmens visuelle stil generelt. Her krydres historien blant annet med mellomtekstplakater med Bergmann-sitat presentert med «ferdigslitte» filmfilter.
Ingrid Bergman var ingen stumfilmstjerne, og det var ingen av disse mellomtekstplakatene som hadde noe å si som ikke kunne blitt sagt andre steder. Bergmans livsvisdom kommer bedre fram gjennom intervjuer og arkivklipp enn i denne litt kleine «ord for dagen»-måten å presentere på.
Datteren Isabella Rossellini forteller i filmen at hun hadde forventet mer innsikt i Hollywood da hun satte seg ned med brevene som var sendt mellom hennes mor og flere av hennes tidligere venner og kollegaer i filmbyen. I stedet skrev disse sentrale filmfolkene stort sett bare om sine barn.
Jeg kjenner på den samme forbauselsen over hvor lite filmhistorie det er i historien om Ingrid Bergman.
Casablanca vies noen scener og litt omtale. Det samme gjør flere av Bergmans mest kjente roller. Men det gis lite innsikt i disse filmenes kvaliteter og historiske betydning.
Men selv om mange filminteresserte nok vil savne at noen sier noe om viktigheten av Ingrid Bergmans filmer og prestasjoner, så behøver ikke Jeg er Ingrid det elementet.
Filmen trenger heller ikke andre tradisjonelle biografigrep, som typisk ville vært en bråte skuespillerkollegaer og regissører som snakker om hvor fantastisk Bergman var, og kanskje noen fra sladrepressen som snakker om hvor stor Hollywoodskandale det var da Bergman forlot sin første ektemann.
Regissør Stig Björkman vil male sitt portrett tett på og enkelt i formen. Det gir et uvanlig nært bilde, hvor Ingrid Bergman selv i stor grad blir forteller, og Björkman blir mest synlig i sømmene.
Det at råstoffet får styre formen i så stor grad, gjør at filmen noen ganger blir litt gjentagende og monoton i stilen. Men det er lett å tilgi når resultatet blir en dokumentarfilm som gir oss en enestående innsikt i det levde livet til en av Skandinavias aller største filmpersonligheter.
