Den japanske filmen Kikis budservice er basert på samme bok som Studio Ghiblis animasjonsfilm fra 1989. Den er søt og velmenende, men fører et filmspråk uten sprut og energi.
Det gjør at historien også føles både slapp, gammelmodig og kjedelig. Den scorer på hyggelig atmosfære, og god norsk dubbing, men gjør at jeg savner Hayao Miyazakis fantasifulle ånd.
For denne spillefilmversjonen er en aldri så liten skuffelse.
LES: Anmeldelsen av tegnefilmen Kikis budservice
Flyr rundt på sopelime
Kiki (Fûka Koshiba) er heksejenta som må tilbringe ett år alene utenfor hjemmet for å bli ferdig utlært som heks.
Hun tar med seg den snakkende katten Jiji og slår seg ned i en liten kystby. Der starter hun budservice og flyr rundt på sopelime og leverer pakker og brev.
Det skal vise seg at lokalbefolkningen er skeptiske til Kiki, som opplever stadige tilbakeslag. Men når en storm truer byen, får hun sjansen til å vise hva hun er god for.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Historien er søt og ufarlig, alt er pent og pyntelig. Byen er sjarmerende, og Kikis nye hjem i et bakeri med egen vindmølle har et vist eventyrpreg over seg.
Problemet er at tempoet er for lavt. Regissør Takashi Shimizu (kjent for de japanske og amerikanske The Grudge-filmene) tar seg alt for god tid til å formidle historiens få problemstillinger.
Fûka Koshiba er ei søt jente, men altfor tilbakeholden til at Kiki blir en spennende hovedperson.
Kompetent dubbet
I filmens siste del blir det heldigvis litt mer fart i sakene, men også her preges filmen av slapp regi, enkle løsninger og utdaterte effekter.
Kikis budservice er kompetent dubbet til norsk, slik at dette blir en grei kinofilm for de aller minste barna.
Men den naturlige utgangen av denne anmeldelsen, blir å oppfordre til og se Hayao Miyazakis tegnefilmversjon av samme historie i stedet.
