Helt siden Atle Antonsen låste døren, jekket pilsen og startet rumperisteapparatet i 2010, har Dag vært en av de mest fornøyelige seriene på tv.
Det er ikke like lett å le med i seriens fjerde og siste sesong. Litt fordi vi har blitt veldig godt vant med mye av seriens helsprø situasjonskomikk, men mest fordi serien virkelig har tatt figurutviklingen sin på alvor.
Regissør Øystein Karlsen maler nå så gjenkjennelige bilder av figurenes hverdagsproblemer, at smilebåndet av og til stivner.
Og den utviklingen kler serien godt. Dag har blitt en av våre beste og viktigste komiserier. Fremdeles seriemester på soundtrack, fremdeles seriemester på åpningsvignett og fremdeles med den unike evnen til å glede og deprimere i samme situasjon.
ANMELDELSE: Dag sesong 1 – Skakkjørte folk på godt norsk forknytt vis
*Spoileradvarsel. Denne anmeldelsen inneholder noen avsløringer fra tidligere sesonger av Dag.*
På vei mot egen pasientbenk
I starten av sesong fire har den folkesky samlivsterapeuten Dag Refsnes (Atle Antonsen) inntatt den grå delen av hverdagslivet.
Samlivet med Eva (Tuva Novotny) går i forutsigbare mønstre, den lystbetonte bacondietten hans er erstattet med brokkoli og vår en gang så egenrådige hovedperson har aldri vært nærmere sine pasienters livssituasjon.
Hverdagsproblemene han forakter har blitt hans egne. Samtidig som det samlivet han drakk fordi han ikke fikk, ligger innenfor rekkevidde. «Damned if you do» osv.
Heldigvis for Dag og Eva utfordres deres egoistiske skavanker og småligheter av ytre påvirkning. Serien har fremdeles rikelig med rom og kjærlighet for forviklingsbasert galskap, voldelig krim og generell nedrighet, og både Benedikt (Anders Baasmo Christiansen), Ernst (Rolf Lassgård) og Malin (Agnes Kittelsen) blomstrer på hver sin kant.
Det er godt å se at manusarbeidet i sesong fire tar vare på seriens styrker, samtidig som det legges opp til en fiksjonstroverdig utvikling av hendelsesforløpet. Her klarer Dag å beholde mye av sin opprinnelige nerve – både når det gjelder Dags forhold til Eva, og når det gjelder hvor lykkelig slutt vi egentlig kan vente oss for dette figurgalleriet.
Les også: Dag ble kåret til 2000-tallets beste norske serie av Filmpolitiets lesere
Blir oppriktig glad i figurene
Rollefigurene er et av seriens sterkeste kort. Dag, Benedikt og gjengen startet som tydelige, nesten karikerte typer. Så har de fått lov til å utvikle seg og vokse, uten at deres særegenheter har forsvunnet.
Disse figurene er komplekse mennesker som er utstyrt med styrker, såbarhet og hvert sitt skreddersydde replikkarsenal. Typer fra ganske ulike planeter, som harmonerer i bane rundt Dags ulike behov, samtidig som de er spennende og fengende i seg selv. Og så er de utrolig godt spilt, av en gjeng skuespillere som både har funnet sine figurer og hverandre.
Vi blir derfor oppriktig glad i dette persongalleriet, og det gjør at vi bryr oss om hvordan det går. Vi tar innover oss det underliggende alvoret de opplever.
Det sterke båndet til figurene gjør at serien har tonet ned bruken av avvæpnende underfundighet, og lar heller publikum dvele litt med situasjonene. Serien ler ikke for oss, men vi får muligheten til å le.
Det er jo et problem det der. At folk har så mye følelser knyttet til følelsene sine. Malin
Jeg merker jeg er litt trøtt på den evige sitatkrigen mellom Dag og Ernst, hvor alt fra Friedrich Nietzsche til bibelen blir ammunisjon. Det gir en rik fauna av referanser, men det som startet som en treffende parodi på pompøs sitatglede, begynner nå å knekke sammen under den samlede vekten av stappmett ordpynt.
Noe av komikken er naturlig nok også litt slitt når vi nærmer oss førti episoder. Spesielt gjelder dette baconhumoren og Benedikts stadige eskapader. De hører med, men har mistet mye av sin komiske effekt.
Men disse små sliteskadene ødelegger på ingen måte gjensynsgleden med den sorgmuntre gjengen i Dag.
Ved å sette den usosiale Dag Refsnes som en identifiserbar heltefigur, har serieskaperne Øystein Karlsen og Kristopher Schau klart å fange opp en del av outsiderens kvaliteter på en finstemt, sår og humørfylt måte. Serien takler også menneskets skjørhet og ensomhet med en treffende ærlighet som gjør Dag både relevant og viktig for veldig mange – både for dem som ser igjen seg selv, og for dem som trenger å se sine medmennesker litt bedre.
Dag har levert figurer og situasjoner som har sjarmert og festet seg, og skapt en serie så gjenkjennelig at jeg har full forståelse for at både originalserien og manusrettighetene ser ut til å få et godt liv også utenfor Norges grenser.
Dag har premiere på TV2 torsdag 17. september kl 22:15
