Ta med deg tjukk genser når du skal se Everest på kino, for denne filmen gjør deg iskald og guffen!
Islandske Baltasar Kormákur har regissert et nervepirrende drama basert på en virkelig hendelse fra 1996.
Noen av de mellommenneskelige relasjonene i filmen blir litt bleikt og skjematisk skildret, men alle svimlende scener fra fjellet gjør det åpenbart hvorfor Everest er farlig å bestige.
Filmen er svært spennende, uten at dramatikken overdrives. Realismen forsterker faktisk figurenes skjebner.
Misforståelser og feilvurderinger
Rob Hall (Jason Clarke) driver selskapet Adventure Consultants, som guider mindre erfarne klatrere på Mount Everest.
I mai 1996 skal han ta en ny gruppe til topps, blant andre Beck (Josh Brolin) og Doug (John Hawkes).
Et rekordstort antall klatrelag på base campen fører til et samarbeid med guiden Scott Fischer (Jake Gyllenhaal) og laget hans.
Men på vei til topps oppstår det flere uavhengige problemer, misforståelser og feilvurderinger som sammen kan vise seg å være skjebnesvangre.
(Anmeldelsen fortsetter under traileren)
Mens andre klatrefilmer gjerne tyr til komplisert og halsbrekkende action i fjellveggen, virker det som om Everest har en mer realistisk tilnærming til hvordan klatringen skildres.
Fjellet må bestiges rolig og varsomt, steg for steg, ikke med akrobatikk. Filmen får godt frem hvilke utfordringer klatrerne har med både kulde og oksygenmangel.
Når noen får problemer, går farten ned, ikke opp. Likevel blir filmen spennende nok når noen av figurene vi har blitt kjent med blir satt i faretruende situasjoner.
Veritabelt stjernelag
Baltasar Kormákur har med seg et veritabelt stjernelag i filmen. Foruten nevnte Clarke, Brolin, Hawkes og Gyllenhaal, møter vi også kjente fjes som Emily Watson, Michael Kelly, Keira Knightley, Sam Worthington og Robin Wright.
Noen av dem må ta til takke med mindre roller som for det meste skal reagere på det som til en hver tid skjer med klatrerne. Men det kommer godt med å ha lett gjenkjennbare skuespillere i en historie med et så stort persongalleri.
Den største stjerna er Mount Everest selv, mektig og majestetisk filmet og innhyllet i visuelle væreffekter og tordnende lyder som effektivt viser fjellets lunefullhet.
LES: Anmeldelsen av En natt i Berlin
Jeg tror selv hardbarkede klatrere vil gi tommel opp for Everest, som makter å skape et sterkt drama av den virkelige historien.
Noe er nødt til å være oppdiktet, andre elementer er nok dramatiserte, men jeg føler meg virkelig hensatt til Mount Everest.
Der er det kaldt, ugjestmildt, fryktinngytende – og vakkert. Filmen får oss til en viss grad til å forstå hvorfor klatrere dras mot det.
Som klatrelegenden George Mallory sa, og siteres på i filmen, da han ble spurt om hvorfor han ville bestige Everest: – Fordi det er der!
