Oh, what a lovely day!
Jeg var ikke alene om å bli fullstendig bergtatt da Mad Max: Fury Road gikk sin seiersgang på norske kinoer i år.
Nydelig analoge rekvisitter, heftig koreografert action og en gyselig post-katastrofal setting, sikret George Millers comeback en permanent plass i et dundrende filmhjerte.
Når spillutvikleren Avalanche Studios gir franchisen et forsøk, skaperen bak «åpen verden»-spillene Just Cause (1, 2), er med andre ord fallhøyden stor.
Mad Max er riktignok ikke knyttet opp mot filmen, men snarere basert på Mad Max-universet i sin helhet. Resultatet er en grovkornet actionfest for alle med sans for never og nitro.
Anmeldelsen fortsetter under traileren.
I sanddynenes vold
Det er på mange måter landskapet som sitter i førersetet når Mad Max girer opp på konsoll.
Her er gylne sanddyner dandert med tjukk røyk, marmor og granitt, omkranset av en dyprosa solnedgang som står i sterk kontrast til alt det barbariske som foregår under den.
Som i filmen starter historien med et bakholdsangrep der Max blir etterlatt til gribbene, men på mirakuløst vis kjemper seg tilbake til livet. Det går ikke lange tiden før han stifter bekjentskap med den snåle mutanten Chumbucket, som viser seg mer enn behjelpelig med å skaffe Max det han trenger mest – en kampdyktig kjerre.
Chumbucket, som blir spillerens «sidekick» gjennom hele reisen, viser seg ikke bare å være en førsteklasses mekaniker, men også en ypperlig nettverker og forhandler – ja, som en slags Gollum med forretningssans.
Men selv om Chumbucket gir Max muligheter han ellers aldri ville ha hatt, blir han systematisk sjikanert av hovedpersonen.
Jeg skjønner at Max skal fremstå som en hardhaus her, men det irriterer meg likevel at den driftige mutanten gjør så mye uten å få et fnugg av respekt tilbake. Dette er åpenbart ikke den Max jeg kjenner fra filmen.
Blod og bensin
Den overordna handlingen setter Max og Chumbucket i møte med en rekke tvilsomme sjeler, med bensinparadiset Gas Town som sluttdestinasjon.
Den fungerer fint som bakteppe for selve spillingen, men engasjerer ikke på det indre plan. Stemmeskuespillet er riktignok jevnt over middels, uten at karakterene blir noe annet enn kulisser av den grunn.
I et spill der hovedaktiviteten er bilkjøring og nevedenging er heller ikke dét hovedproblemet.
Mye står derimot og faller på kjørefysikken til Magnum Opus, hovedpersonens pent titulerte farkost. Og den er, heldigvis, akkurat slik den bør være: Passe baktung, uten å bli for skrensete.
Med mulighet til å oppgradere alt fra fjæring, motor, spoilere og eksosløp, til dekorative og dødelige detaljer som pigger og harpunkanoner, gjør Mad Max en god jobb med å friste deg til å spille videre.
Det beste skussmålet er nok at designet på kjøretøy og figurer holder seg helt tro mot den deilige George Miller-estetikken, selv om lydsporet i filmen fortsatt går spillet en høy gang.
En fest for samlemanikere
Det som nok gjør at jeg kommer til å spille videre etter at anmeldelsens siste ord er skrevet, er den store mengden distraksjoner. Her er mindre og større sideoppdrag, skjulte skatter og nok skrap (post-apokalyptisk valuta) til å gjøre enhver enkel sjel avhengig.
På samme tid er det den Batman: Arkham Knight-inspirerte slåssingen, den Assassin’s Creed-inspirerte utforskningen og de, vel, Mad Max: Fury Road-inspirerte bilkampene, som gjør Mad Max-spillet verdt å oppleve.
Sitter man for lenge av gangen kan opplevelsen fortone seg som noe ensformig, all den tid kjerneelementene er slåssing og bilkjøring, men lar man seg lulle inn i undergangsfantasien som de majestetiske omgivelsene legger opp til, er dette genuint spillsnadder for oss knappetrykkere.
Just Cause-skaperen viser i det hele tatt at de har stålkontroll på eksplosive «åpen verden»-spill.
Fest setebeltet, og la sandstormen ta deg.
