Mange i sjakkgale Norge burde være klar for en film om 1960- og 70-tallets Magnus Carlsen.
Pawn Sacrifice handler nemlig om storspilleren Bobby Fischer og kampen mot russiske Boris Spasskij på Island i 1972.
Filmen lider litt under det ufravikelige faktum at utfallet er godt kjent, og at regissør Edward Zwicks fortellerstil er en smule tradisjonell og forutsigbar.
Men det er likevel et underholdende blikk på en sjeldent begavet sjakklegende.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Sjakkgeni med mentale problemer
Filmen starter på et rasert hotellrom på Island, der Bobby Fischer (Tobey Maguire) nettopp har unnlatt å møte til runde 2 i VM-kampen mot Boris Spasskij (Liev Schreiber).
Så går filmen bakover i tid for å gi oss historien om den lille gutten med det store sjakktalentet og hvordan han vokste opp til å bli en av verdens beste spillere.
Det er også historien om hvordan hans mentale problemer skapte utfordringer både for ham selv og hans nærmeste støttespillere, advokaten Paul Marshall (Michael Stuhlbarg) og presten Bill Lombardy (Peter Sarsgaard).
LES: Anmeldelsen av Kvinnen i gull
Gode kontraster mellom figurene
Filmen bryr seg forholdsvis lite om sjakktrekk og strategier, annet enn flyktige brikker som fyker over brettet til dramatisk orkestermusikk.
Regissør Edward Zwick vet at det er figurene som de fleste vil være interesserte i, og han har to gode skuespillere i Tobey Maguire som Fischer og Liev Schreiber som Spasskij.
Zwick maler et troverdig bilde av hvordan sjakken havnet midt i den kalde krigen mellom øst og vest, der geniale spillere ble brukt som propaganda på begge sider av jernteppet.
Jeg liker hvordan filmen hele veien antyder spillet i kulissene bak spillet på brettet.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det som hindrer Pawn Sacrifice i å heve seg til toppdivisjonen, er at det er en ganske tradisjonell biografisk film, formet etter sportsfilmprinsippet.
Det er en sånn film man føler man har sett en del ganger før.
Men historien er godt fortalt, miljøskildring og tidskoloritt er upåklagelig, og jeg liker kontrastene mellom Maguires ville, uberegnelige Fischer og Schreibers stoiske, beregnende Spasskij.
Pawn Sacrifice viser etter hvert at de likevel har mer til felles enn man skulle tro.
