Wendyeffekten sikter seg inn på å være en lettbent underholdningsfilm, og gjør mye riktig med humor og estetikk. Her lekes det med tidskoloritter og stereotypier, og det serveres noen aldeles herlige situsjonskomikkperler!
Historien har en kul setting på, for anledningen helkriminelle, Bøler i Oslo, men her mangler spenningstoppene, drivet og karakterene til å gjøre Wendyeffekten til en film som virkelig svinger.
Og så er det trist at filmen ikke stoler fullt ut på sine egne styrker. Den har et par herlig komponerte situasjoner, som dessverre rotes til med for mye småvitser og prat.
ANMELDELSE: Kong Curling: Inne i boet, men et stykke fra midten
Bølers langstrakte skyggeside
På Bøler i Oslo er den svarte økonomien viktigere enn den som føres opp i selvangivelsen. Enten det er penger fra poker, prostitusjon eller bingo – alle sedlene flyter innom den lokale «mafiaen» og havner i en gedigen safe.
En safe som kun kan åpnes med fingeravtrykket til mafiaens bankier (Nils Jørgen Kaalstad). Men han begynner å gå lei livet på Bøler, og drømmer om å ta med seg sin elskede luksusprostituerte Wendy (Linn Skåber) til et liv i palmesus og dus.
Så da bankieren setter i gang en plan for å tyste på Bølers kriminelle element, til økokrim-agenten Sven Krøvel (Morten Ramm), mister mafiaen sin «safenøkkel» og det velsmurte kriminelle Bølersystemet tvinges ut i panikk.
Bøler er Oslos Kypros Krøvel. Sylfest
Låner veldig mye
Wendyeffekten er litt av mye. Her lempes sjangerparodier, situasjonskomikk, hommager, sketsjer og stereotypihumor oppi gryta samtidig.
Tidvis er det kult og stilsikkert, med nikk til gangsterkomedier type Lock, Stock and Two Smoking Barrels (1998). I neste omgang er det lettvint og opplagt buddycop-humor med smak av halvgod Hollywood.
Ole Endresen låner fra mange, og han er en god nok regissør til å beherske både elementene og blandingen. Men selv om han snakker de ulike filmspråkene, så er de ikke hans egne. Egenarten vises kun glimtvis, og jeg skulle ønske Endresen kom tydeligere fram som filmskaper mellom alle lagene av referanser.
Noen av scenene hvor filmens egenart best skinner gjennom, er de som setter opp drabantbyen Bøler.
Her serveres flotte kamerautsnitt, nydelige motiv og Endresen drar på inspirasjon fra skandinaviske mestere som Roy Anderson og Aki Kaurismäki når han maler Bøler med en lavmælt underfundighet. Men også her smøres det på med vitser og prat, og dermed vannes flere av filmens flotteste sekvenser ut.
ANMELDELSE: Jakten på Berlusconi – Dårlig odds for latter
Best på birollene
Jeg savner en bærende rollefigur i Wendyeffekten. Linn Skåber gjør en sjarmerende og tidvis morsom figur som Wendy, men karakteren klarer aldri å gjøre filmen til sin egen. Til det ser vi ikke nok sider ved den luksusprostituerte til at vi investerer noe særlig med følelser i hennes framtid.
Det samme gjelder Morten Ramms rollefigur Svenn Krøvel. Han er god på komikken, men blir ikke en figur vi bryr oss om.
Da har Ole Endresen mye bedre grep om birollene. Både Christian Skolmen, Jon Øigarden og Kristofer Hivju gjør tydelige typer, og suppleres av et herlig arsenal av småroller.
Bjarte Tjøstheim kanaliserer sin indre Terry Gilliam og leverer en scene som ikke står tilbake for Monty Pythons kroppslige komikk (stikkord Whizzo Chocolates).
Atle Antonsen får æren av å levere filmens morsomste monolog i sin hverdagslige betraktning rundt sidesprangets moralske kvaler.
Slike knallgode øyeblikk gjør at Wendyeffekten treffer helt greit som underholdning for oss som setter pris på løs snipp og kjapp replikk.
Men en lite spennende historie, og en lite spennende Wendy gjør at wattmeteret aldri når de store høyder.
Les også: Intervju med Linn Skåber om hennes rolle som Wendy
