Jan Vardøen viser med sin andre film på to år at han absolutt har noe å fare med som regissør.
Høst er en nydelig, liten film om store ting. Det er en avslappende og stemningsfull skildring av et uvanlig bekjentskap, med Oslo som et nesten uventet vakkert bakteppe.
Historien beveger seg etter hvert farlig nært en tematikk som kan være vanskelig å ta fullt på alvor og har visse elementer som ikke sitter helt, men sterke prestasjoner av Helge Jordal og Ingeborg Sundrehagen Raustøl i hovedrollene gjør at Vardøens film duger så det holder!
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Uventet vennskapsforhold
Ingvild (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) jobber på Nationaltheateret, der hun må kaste ut skuespillerveteranen Jeppe Friele (Helge Jordal), som er full og høyrøstet i salen.
Senere hjelper hun ham hjem til hans egen bolig, der hun sovner på en sofa. Morgenen etter ser hun en helt annen side av Friele, nemlig en dannet, kultivert og elskverdig gentleman.
Det utvikler seg et uventet vennskapsforhold, og kanskje noe mer?
LES: Anmeldelsen av Heart Of Lightness – Søvnløs i Lofoten
Helt fra filmens anslag er det tydelig at dette er en lavmælt og bakoverlent film med en touch av slepen jazz, komponert av Vardøen selv.
Vi blir med inn i Jeppe Frieles vakre hjem, som vitner om et levd liv i kunstens tjeneste, og er faktisk delvis innspilt i hjemmet til Ruth og Rolv Wesenlund.
Historien har det ikke veldig travelt med å fortelles, men det er besnærende å være vitne til hvordan to ulike mennesker dras mot hverandre, til tross en betydelig aldersforskjell.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Sprudlende og sjarmerende
Det beste med filmen, er hvor fantastisk det er å oppleve Helge Jordal i en hovedrolle igjen. Han griper sjansen med sprudlende og sjarmerende spill i en rolle som står godt til våre forestillinger om Jordal selv.
Det må også nevnes at Bjørn Sundquist spiller hans agent, men fornøyelig resultat. I tillegg viser Ingeborg Sundrehagen Raustøl seg å være et svært interessant filmfunn.
Hun spiller Ingvild som en søkende person i stillstand, som ser noe i Jeppe som vekker noe i henne. Raustøl spiller avmålt og finstemt med en naturlig og behagelig fremtoning.
LES: Anmeldelsen av Her er Harold
Filmens siste del har elementer som skurrer med den flotte starten, og det er ikke fritt for at øynene himler litt over utviklingen, uten at det skal kommenteres nærmere her.
Vardøen er også litt for ivrig med å knytte trådene og gi figurene en god avslutning. Men Høst byr på nydelige stemninger, gode hovedfigurer, fin kultur og vakre enkeltscener der Jan Vardøens kunnskaper på andre felter benyttes.
Høst er en hyggelig overraskelse – og kommer selvsagt til rett tid.
