Regissør Jafar Panahi legger ut på biltur i Taxi Teheran, en underfundig metafilm, som på spissfindig vis sier mye om det iranske samfunnets utfordringer gjennom små situasjoner, dialoger og problemstillinger.
Panahi forteller også hvordan det er å utøve sitt kreative virke under streng sensur og kontroll, og leverer stadige spark til myndighetenes absurde innholdskrav og restriksjoner.
Dette er en interessant film fra en modig filmskaper som kjemper for sin ytringsfrihet.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Meta-filmatisk univers
Filmen starter med en lang kamerakjøring nedover en travel gate. Vi forstår at vi er i en taxi av gulfargen på panseret.
Sjåføren plukker opp et par passasjerer som er fremmede for hverandre, men begynner snart en diskusjon om sharialov og rett, med en overraskende utgang.
Først litt senere får vi avslørt hvem som kjører, og det viser seg å være Jafar Panahi selv.
Han tar opp stadig nye passasjerer etter hvert som andre forlater bilen, og samtalene berører temaer som skole, kriminalitet, religion og kultur.
LES: Anmeldelsen av Sorte sjeler
Taxi Teheran beveger seg i et meta-filmatisk univers, der sekvensene åpenbart er iscenesatte, men gir seg ut for å være dokumentariske.
Dette er et velfungerende grep, som gjør at Panahi kan fortelle en planlagt og skrevet historie, men knytter den tettere opp til virkeligheten.
Stereotypen på en taxisjåfør er gjerne en snakkesalig bedreviter, men Panahi er stort sett bare en lyttende part, og lar passasjerene ytre sine/hans meninger om diverse samfunnsforhold i Iran.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Håpløse arbeidsforhold
En av figurene i filmen er hans egen niese, som han plukker opp fra en skole.
Hun har i oppgave å lage en kortfilm, og lister opp alle kravene som iranske myndigheter stiller til en film for at den skal bli godkjent som såkalt «distribuerbar», og vi forstår at dette er Panahis måte å fortelle omverden hvilke håpløse forhold han jobber under i hjemlandet.
Panahi ble i 2010 idømt husarrest og yrkesforbud, men har siden da likevel greid å lage tre filmer og smugle dem ut av Iran.
Taxi Teheran er en klok, spenstig og uhyre viktig film. For alle som tar lett på ytringsfriheten, viser Panahi oss her ett av alternativene.
Gjennom de små historiene tegnes et større bilde av et samfunn som tynges av religion, gamle holdninger og undertrykkelse.
Filmen vant Gullbjørnen i Berlin i februar, og bør sees av alle som mener at ytringsfrihet er oppskrytt.
