Regissør Jacques Audiard vant Gullpalmen i Cannes for Dheepan. Jeg er usikker på om den egentlig er god nok til å fortjene såpass til heder.
Den er nemlig ikke fullt på høyde med Audiards tidligere filmer, Profeten og Rust og bein, men dette er like fullt et mørkt og tett, lite drama, med aktuell tematikk som bakteppe.
Filmen bygger rolig opp historien til et eksplosivt klimaks, men forråder stemningen med en unødvendig epilog som Audiard burde kuttet ut.
Likevel har Dheepan sterke kvaliteter som oppveier de små skjønnhetsfeilene.
LES: Anmeldelsen av Jacques Audiards Profeten
Utgir seg som familie
En mann, kvinne og ei jente smugles fra Sri Lanka til Frankrike. De utgir seg for å være en familie og får oppholdstillatelse.
Dheepan (Jesuthasan Antonythasan) får jobb som vaktmester i en boligblokk, men det skal vise seg at det nye livet byr på utfordringer, både i form av voldelige narkoselgere og spøkelser fra gamlelandet.
Dessuten sliter papirfamilien med å være en familie. De kjenner nemlig hverandre ikke.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Innledningsvis viser filmen desperasjonen som råder blant asylsøkere i overfylte leire og hvordan de utnyttes hjerterått av menneskesmuglere, en tematikk som bare øker i aktualitet.
Vi ser også hvordan de kommer med en ferdigkonstruert historie og hjelpes av en tolk til å lure seg til opphold, også et aktuelt tema.
Men så starter «familien» jobben med å etablere seg. Dheepan og «kona» Yalini (Kalieaswari Srinivasan) skaffer seg jobber, mens «datteren» Illayaal (Claudine Vinasithamby) går på skole.
Vi ser mennesker preget av krig og store, personlige tap som sliter med å tilpasse seg både fysisk og psykisk, og det er ikke vanskelig å føle sympati med dem i en utsatt situasjon.
LES: Anmeldelsen av Jacques Audiards Rust og bein
Må bruke krigserfaring
Det er et dystert bilde Jacques Audiard tegner at et fattig, kriminelt og multikulturelt miljø i Le Pré-Saint-Gervais, en nord-østlig forstad til Paris, som er Europas tettest befolkede bydel.
Miljøskildringen er gjennomført dunkelgrå og forsøplet. Her må Dheepan navigere seg varsomt mellom rivaliserende narkogjenger, helt til han bokstavelig talt trekker linja, og tvinges til å ta i bruk sin erfaring som tamiltiger fra borgerkrigen på Sri Lanka.
Han blir en slags vigilantefigur i beste Charles Bronson-stil, bare med en mer interessant bakhistorie og personlig ballast, godt spilt av Jesuthasan Antonythasan.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Dheepan har et voldsomt klimaks, som er kraftfullt filmet, uten å være spekulativt.
På ett tidspunkt får vi det som virker som en god avslutning, men så velger Audiard å gå ett skritt videre med en epilog som tar luven av dramatikken.
I stedet for å gå rystet ut av kinosalen, blir man lullet inn i en mer behagelig stemning. Det synes jeg var unødvendig.
Men jeg synes fremdeles at Dheepan er et godt drama, med sterke skuespillerprestasjoner, intense høydepunkter og dreven regi av Gullpalmevinner Jacques Audiard.
