Er du ballerina så danser du til tærne blør og enda litt til. Du danser til tåneglene faller av.
Miniserien Flesh and Bone tar deg med inn i den harde hverdagen til danserne i et ærverdig ballettkompani i New York. Manusforfatter og produsent for Breaking Bad, Emmy-vinnende Moira Walley-Beckett, står bak serien, og hun forsøker å vise hvor mye blod, svette og tårer som skal til for å kunne leve av dansen.
Det er forfriskende å se en ballettserie som ikke er en sukkersøt dans på roser iført strutteskjørt, og det er deilig å se en danseserie der rollebesetningen faktisk består av virkelige dansere.
Dessverre spiller disse danserne rollefigurer som er vante klisjeer. Og serien forteller for mye på én gang, og ender opp som en ufokusert historie som gaper over for mye.
Les også: Topp 5: Dansefilmer!
Bagasje full av mørke hemmeligheter
I Flesh and Bone følger vi den talentfulle danseren Claire (Sarah Hay), som overrasker alle når hun på første forsøk får en plass i det prestisjetunge kompaniet American Ballet Company i New York.
Som den nye favoritten til kompaniets leder Paul (Ben Daniels) må hun tåle de andre dansernes misunnelse, og hun får merke at det lønner seg å ha spisse albuer og tykk hud om man vil overleve.
Kompaniet sliter økonomisk, og Paul tror Claire kan være stjernen som skal redde kompaniet. Han setter opp en ny ballett koreografert spesielt til henne. Claires drømmer er plutselig i ferd med å gå i oppfyllelse, men det er ikke bare enkelt å være musen til Paulm som er en terroriserende diva av en leder.
I tillegg bærer Claire på tung bagasje full av mørke hemmeligheter. I de første episodene tegnes det et bilde av incest og seksuelt misbruk, og det ser ut til at Claire bruker balletten og verkende føtter til å dempe smerten.
https://www.youtube.com/watch?v=C8wKm3grIxc
Klisjefulle rollefigurer
Sarah Hay er god i rollen som Claire, og Ben Daniels får faktisk Paul til å fungere, på tross av at figuren er en vandrende klisjé av en diva som klikker fordi det skal være prosecco og ikke champagne på en fest.
Sascha Radetsk som hanen i dansekompaniet Ross, Emily Tara som Claires misunnelige samboer Mia, og Irina Dvorovenko som kompaniets falmende prima ballerina Kiira, er også gode, men vi kommer aldri under huden på dem. Dermed blir de heller aldri noe mer enn klisjeene de er skrevet som.
Dette er likevel ikke det største problemet i Flesh and Bone. Det problemet oppstår fordi serien ønsker å fortelle for mye.
En av danserne i kompaniet, Daphne (Raychel Diane Weiner), er stripper på deltid, og i et forsøk på å finne tilbake til sin egen seksualitet blir Claire med en dag. I tillegg til høye ambisjoner og incest, blir deretter stripping, mafiavirksomhet og trafficking også temaer i serien.
Istedenfor å fokusere på et par elementer og fortelle dem godt, blir serien dermed et ufokusert sammensurium med en overfladisk tilnærming til de forskjellige temaene.
En vakker oppvisning
Det som er bra med Flesh and Bone er imidlertid dansen. Enten det er oppvarming ved barren, grand jeté over gulvet, eller koreografiøving, så viser serien hvor vakkert, men samtidig hvor hardt ballett er.
Sarah Hay er soloist hos Dresden SemperOper Ballet, og hun er en dyktig nok danser til at dansen formidles på en måte som klarer å røre meg til tårer.
Serien er en anbefaling til deg som elsker ballett, for Flesh and Bone er en nydelig oppvisning i vakre kropper, skjønne linjer og hardt arbeid. Dessverre klarer den ikke også å bli det mørke og intese dramaet den forsøker å være.
«Flesh and Bone» ser du på C More fra 10. november.
