Himmelen over Havanna er en forlokkende og publikumsvennlig tittel. Smart markedsføring!
Originalt heter den Retour à Ithaque, eller Tilbake til Ithaca, som ville vært den direkte oversettelsen, og spiller på Ulysses, helten fra Homers Odyseen, som reiste fra Troya etter krigen tilbake dit han kom fra, nemlig Ithaca.
I denne filmen kommer en mann tilbake til Cuba etter mange år i eksil i Spania. Dette er en gjenforeningsfilm med knuste drømmer som gjennomgangstema, filmet for det meste på et hustak i Havanna.
Det er et velspilt drama der like mengder hygge og gnisninger gir interessante resultater.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Forretningsmannen Eddy (Jorge Perugorria), mekanikeren Aldo (Pedro Julio Díaz Ferran), kunstneren Rafa (Fernando Hechavarria), legen Tanía (Isabel Santos) og forfatteren Amadeo (Néstor Jiménez) samles for første gang siden sistnevnte forlot Cuba 16 år tidligere.
Regissør Laurent Cantet bruker det første kvarteret på å la dem fortelle gamle historier til hverandre, og man får en overbevisende følelse av gammelt vennskap, for dynamikken mellom dem er kjærlig og virker naturlig og innarbeidet.
De mimrer med mye latter og stort engasjement, men litt etter litt drypper det kommentarer som vekker mistanken om at ikke alt er like bra med vennegjengen.
LES: Anmeldelsen av Every Thing Will Be Fine
Himmelen over Havanna tegner et bilde av en generasjon som fikk sine kunstneriske ambisjoner knust under Castros kommunisme.
Alle fem er på en eller annen måte preget av det de har måttet gi avkall på. Livene deres ble ikke helt som de hadde tenkt.
Filmen kan helt klart sees på som en kritikk av kubanske myndigheters inngripen i vanlige menneskers liv, mangelen på frihet i et samfunn der individualitet ble motarbeidet.
Det hender flere ganger i filmen at nerven i diskusjonene virker en smule overdrevet. Hver av de fem er tildelt sin egen gråtesekvens med dialog om sine personlige nederlag.
Men man får medfølelse for disse fem godt voksne menneskene. Vi ser spor av deres yngre versjoner i filmen, og figurenes resignasjon over hvordan tiden har gjort dem til skygger av seg selv.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Regissør Laurent Cantet er mest kjent for sin nydelige spillefilm Klassen, som vant Gullpalmen i Cannes.
Himmelen over Havanna er ikke i samme klasse (no pun intended), men er et fint drama, nydelig skutt i bredformat, med utsikt over den cubanske hovedstadens rød-brune hustak, og med lydene fra et yrende folkeliv rundt terrassen.
Det er en atmosfærisk film med godt skuespill og en sympatisk historie om kontrastene mellom ungt drømmeri og voksen realisme.
