How to Get Away with Murder var et herlig tilskudd til advokatseriesjangeren i sin første sesong.
Serien kokte opp en heftig blanding av intriger, sex, løgn og tvilsom moralfilosofi. Et knippe unge skuespillere fikk skinne i strålene fra Viola Davis sin Emmy-vinnende rolle som professor Annalise Keating.
Sesong 2 fortsetter i samme sporet, og Viola Davis blir bare bedre og bedre. Hun har et intimt kjærlighetsforhold til kameraet og er en sann fryd å følge på skjermen. Etterspillet etter det store mordmysteriet fra sesong 1 lever også godt. Og kaster lange skygger som vrir seg fri og lokker ut nye forbrytelser og forviklinger.
Dessverre er et par av de episodebaserte rettssakene ganske tamme, og formmessig ser det ut til at serien har tenkt å gjenta suksessoppskriften fra sesong 1 med litt for mange av de samme ingrediensene. Stikkord her er parallelle tidslinjer og nattlige møter i skogholt.
ANMELDELSE: Better Call Saul–Bob Odenkirk er aldeles fremragende i hovedrollen
Et spindelvev av manipulasjon
Det er den briljante advokaten og jusprofessoren Annalise Keating og hennes utvalgte stjernestudenter som utgjør rollegalleriet.
Studentene hjelper sin lærer vinne prestisjetunge mordsaker, hvor de som sitter på tiltalebenken stort sett er like uskyldige som en stappmett Anaconda.
Samholdet i denne gjengen er aldeles ikke tuftet på vennskap og vennlighet. Et drap fra forrige sesong binder studenter og lærer sammen. Men terrorbalansen er skjør i dette forholdet, og stadig nye mennesker trekkes ned i Annalises tettvevde spindelvev av manipulasjon og hemmeligheter.
Sesong 1 viste oss at serieskaper Peter Nowalk er glad i å nærme seg klisjeene, men likevel klare å holde på mysteriene.
Mye av den styrken kommer av at samtlige figurer er utstyrt med både sympatiske trekk og store laster, og så har alle gode grunner til å lyve i enhver situasjon. Den styrken vedvarer når det gjelder seriens overhengende hovedplott. Hver gang jeg føler meg sikker på hvem som kommer til å gjøre hva, så stikker Nowalk sleiva i gryta og rører noen runder.
Viola stjeler showet
Som advokatserie er dette en del holdeplasser unna realistisk. How to Get Away with Murder er et intenst intrigedrama med sex og karrierejag som drivstoff. Det blir både drøyt kunstig, ganske glatt og aldeles utrolig til tider, men Viola Davis klarer å gi nerve til selv de mest såpete handlingstrådene.
Veldig mye av seriens emosjonelle ballast kommer av Annalies reaksjoner. Hun veksler mellom skamløs og samvittighetsplaget. Hun er selvsikkerheten selv i rettssalen, og en hårsbredd fra sammenbruddet når hun får et minutt for seg selv. Davis klarer å gjøre store sprang i Annalises framtoning, og kameraet ligger klin inntil henne hele veien.
Og selv om vår hovedperson med all tydelighet demonstrerer en hensynsløshet som burde smuldret bort all sympati fra TV-seerne, så er hun så herlig kompleks at jeg fremdeles ikke klarer å utelukke at hun egentlig bare er verdens mest beskyttende og gode venn.
Davis mestrer figurens kompleksitet ned til hver minste detalj, og spiller med en kroppslig tilstedeværelse som sitter i alt fra ganglag til finstemt ansiktsmimikk.
Hun er også aldeles nydelig velkledd. Serien henter mye stemning fra figurenes garderobe, og serverer både flotte kjoler og stramme dresser som står seg like godt til eiketungt rettsalsinteriør som universitetsområdets gatelyse netter.
Varierende episodekvalitet
Som i første sesong så er seriens svakeste punkt de små rettssakene som avsluttes hver episode. De som er der for å holde studiene og advokatpraten i gang. På sitt beste er disse nydelig krydder til de tyngre og kompliserte hovedlinjene, men på sitt verste er de opplagte fillesaker som gjør lite for seriens historie og karakterutvikling.
Det gjør at enkeltepisoder blir litt kjedelige. Ser du fire episoder på rappen er ikke det så irriterende, konsumerer du én episode i uka blir det mer skjemmende.
Det er også noen varsellamper som lyser når serien legger seg tett optil både formgrep og ingredienser fra første sesong. Bruken av parallelle tidslinjer og de frampekene serien serverer, er variasjoner over de bærende grepene fra sesong 1. Det er selvfølgelig lov å gjenta suksess, men det kan fort bli kjedelig hvis formelen avslører hvor vi skal. Etter fire episoder merker jeg en uro for at jeg vet sånn omtrentlig hva slags scenario som er i vente.
Men How to Get Away with Murder har vært flink til å holde på spenningen så langt, og det nok nytt i sesong 2 til at det svinger godt etter fire episoder.
Famke Janssen er godt krydder i sausen som advokaten Eve Rothlow. Hun lar oss nøste opp tråder fra Annalises mystiske fortid. Et nytt dobbeltmord slår også følge over episodene. Det gjør at det begynner å bli herlig komplisert å holde styr på både antall rettssaker, og hvem som egentlig lyver for hvem. Connor (Jack Falahee) og Oliver (Conrad Ricamora) er fremdeles et av de søteste parene på TV, og det mer enn nok av sex, mord og frifinnelser her til å holde meg på skolebenken for 60 nye studiepoeng.
How to Get Away With Murder S02 har premiere på FEM 4. november kl. 21:30
