Den andre serien i Marvels Netflix-samarbeid er nå ute, og Jessica Jones er en underholdende serie med en rå heltinne i hovedrollen.
Etter syv av tretten episoder har ikke serien nådd helt opp til de samme høydene som Marvels Daredevil-serie som kom tidligere i år. Skurken er for svak til at serien kan få terningkast seks. Jessica Jones bæres imidlertid av en strålende Krysten Ritter i rollen som den tøffeste dama i New York.
Anmeldelse: «Daredevil» – En suveren supeheltserie. Terningkast 6!
Eks-superhelt med posttraumatisk stress
Jessica Jones har superkrefter. Hun er supersterk og kan hoppe så høyt at det nesten blir som å fly – «kontrollert falling» kaller hun det selv. Som den samvittighetsfulle personen hun er har hun, i et forsøk på å bruke kreftene sine til det gode, prøvd seg som superhelt. Det endte katastrofalt dårlig og når vi først møter henne jobber hun isteden som privatdetektiv.
Hva som endte den kortvarige superheltkarrieren får vi ikke vite med en gang, men vi forstår at Jessica sliter med posttraumatisk stress, en lidelse hun forsøker å drukne i billig whisky.
Som privatdetektiv bruker hun mesteparten av tiden sin på å avsløre utro ektemenn, eller finne savnede personer. Når et ektepar oppsøker henne for å få hjelp til å finne den bortkomne datteren sin, skal det snart vise seg at saken har en sammenheng med Jessicas mørke fortid. Superskurken Kilgrave er tilbake.
Beinhard, men sårbar
Jessica Jones er en interessant rollefigur, som minner meg mye om den hardkokte og alkoholiserte detektiven vi finner i film noir, noe Krysten Ritters fortellerstemme i serien er en tydelig referanse til.
Jessica er beinhard, men hun er samtidig skjør, og Ritter klarer å få frem dybden i figuren på en god måte. Hun er sarkastisk og kynisk, samtidig som du skimter noe sårbart like under overflaten.
Serien har flere gode rollefigurer. Rachael Taylor fungerer fint i rollen som Jessicas bestevenninne, radiostjerna Trish Walker, og Mike Colter er god som Luke Cage, som Jessica innleder et innviklet forhold til. Best av birollene er Carrie-Anne Moss som den kalde og kyniske advokaten Jeryn Hogarth.
Ikke et offer som må reddes
Marvel har fått mye pepper for hvordan kvinner blir portrettert i filmene deres. Spesielt har Black Widows avsløringer om sin bakgrunn i The Avengers: Age of Ultron høstet massiv kritikk.
Med Jessica Jones har Marvel tatt tak. Jessica er et offer, men hun er ikke et offer som venter på å bli reddet. I likhet med Katniss Everdeen fra The Hunger Games er hun et menneske som må takle vanskelige ting, og hun kjemper seg gjennom det på egen hånd.
Ironisk nok er det Melissa Rosenberg som er serieskaper og som har adaptert Marvels tegneserie Alias for TV-skjermen. Rosenberg har skrevet manuset til alle Twilight-filmene – Alias var kanskje et bedre utgangspunkt for en sterk kvinnelig rollefigur enn Bella i Stephenie Meyers bøker.
Svak skurkefigur
Mitt problem med Jessica Jones er at seriens superskurk ikke skremmer meg. Kilgrave kan styre tankene til folk og få dem til å utføre grusomme handlinger, men han interesserer meg likevel ikke noe særlig som figur.
Hva som er motivet hans for å jakte på Jessica forstår vi allerede i andre episode, men dette fremstilles likevel som en plottvist i episode syv.
Det er kanskje litt urettferdig å sammenligne med Daredevils enestående skurk Wilson Fisk. Vincent D’Onofrio var fabelaktig i rollen, og selv om David Tennant er en god skuespiller, klarer han ikke å tilføre Kilgrave den samme dybden.
Gleder meg til resten!
Det er Krysten Ritter som bærer denne serien, som gjør den underholdende og som maner meg til å se videre.
Det er så herlig forfriskende med en TV-serie der hovedrollen er en skikkelig tøff dame som ikke trenger å bli reddet av en mann! Jeg er nå litt over halvveis i første sesong, og jeg gleder meg stort til å se resten.
Si din mening om «Jessica Jones» eller tegneserien «Alias» i kommentarfeltet under traileren!
https://www.youtube.com/watch?v=s3UYWK2jeX0
