Når man lager dramakomedie om psykisk helse er resultatet ofte morsomt, men sårt. Den nye norske serien Maniac forsøker seg på denne oppskriften og får det delvis til, men ender også ofte opp som pute-TV.
Serien får ikke helt til balansen mellom komikk og drama, men glimter øyeblikksvis til med sjarme og varme.
Helten i sitt eget hode
Maniac handler om Espen, en fyr i trettiårene som bor på lukka avdeling på psykiatrisk sykehus.
Inne i hodet sitt er Espen helten i alt han holder på med. Enten han slåss mot nazister som en av gutta på skauen, er superhelt/rik damebedårer, den kuleste gutten på high school, eller zombiebekjempende actionhelt med machete – han og bestevennen Håkon er alltid heltene. Håkon er det dessverre ingen andre som kan se, for Håkon eksisterer bare i Espen sitt hode.
Serien veksler mellom å foregå på psykiatrisk avdeling og inne i Espens fantasi. Kontrasten er stor mellom hvordan den unge mannen fremstår utad og inne i sitt eget hode. For Espen snakker nesten ikke med noen – til det er han for opptatt med sin egen virkelighetsflukt.
Når den nye psykologen Mina (Ingeborg Raustøl) dukker opp, begynner imidlertid Espen å komme ut av skallet sitt. Det er ikke Håkon begeistra for.
Lun sjarm
Serieskaperne Espen P.A. Lervaag og Håkon Bast Mossige spiller selv seriens hovedroller, og begge spiller fint.
Spesielt er Lervaag god i rollen som Espen. Han har en lun sjarm som passer godt til den usikre og inneslutta mannen vi møter på lukket avdeling.
Ingeborg Raustøl fungerer fint som psykologen Mina, og selveste Arif gjør også en god figur som en av pleierne på avdelingen.
Klein virkelighetsflukt
Hjertet til Maniac er på den rette plassen, men serien klarer ikke balansegangen mellom det såre og vonde, og det komiske.
Jeg liker best når vi ser hvilke konsekvenser Espens tankespinn får i den virkelige verden. Når han kaster en granat mot tyskerne kaster han et glass i den virkelige verden. Når han bekjemper zombier med machete, denger han løs med pute på sine medpasienter.
Fantasiene til Espen er sterkt inspirert av populærkultur og de blir derfor svært parodiske, og går tidvis over i det kleine.
Det komiske ligger i kontrasten mellom virkelighet og fantasi, men serien bruker mer tid inne i hodet til Espen enn på å vise hvilke konsekvenser fantasiene får i virkeligheten.
Seriens sårhet ligger i å utforske hvorfor Espen har rømt fra virkeligheten og i hvordan Mina forsøker å hale ham ut av sitt eget hode. Basert på episodene jeg har fått, ser det ut til at denne utviklingen går litt for sakte.
Nå har jeg riktignok kun fått se episodene 1, 2, 5 og 8, så det er mulig at serien utvikler seg på en mer dynamisk måte enn jeg har fått inntrykk av.
Serien legges ut på TV2 Sumo i sin helhet 1. desember, mens TV-seere må vente til våren for å se Maniac.
