Jeg blir truffet av alt Aziz Ansari kaster mot meg i hans nye komiserie Master of None.
Jeg elsker musikken, digger humoren og storkoser meg med den laidbacke stemningen. Jeg liker barene de henger på, jakkene de bruker, nabolagene de rusler rundt i, vennene de møter og ja – jeg har til og med en liten «skjerm-chrush» på jenta Ansari blir forelsket i.
Serien er treffende og oppriktige i sine livsbetraktninger. Her blir tema som immigrasjon, feminisme, rasisme, alderdom og etableringsangst behandlet med innsikt og høy gjenkjennelighet. Master of None er alltid på utkikk etter vitsen, men serien tar publikum på fullt alvor.
ANMELDELSE: Parks and Recreation S07 – Takk for alt Leslie Knope
Hjertevarmt om etableringsangst
Ansari spiller Dev, en 30-åring som bor i New York. Han tar strøjobber som skuespiller. Og flyter gjennom et lett singleliv som domineres av gode venner og en rimelig selvsentrert bruk av egen fritid.
Hver episode fokuserer på ulike deler av Devs liv. Fra problemet med å alltid bli bedt om å spille roller med indisk aksent, til de moralske dilemmaene ved å ligge med en gift kvinne.
Den stramme formen gjør at de ulike temaene får festet seg og gode nyanser kommer fram. I starten virker episodene veldig separate. Men figurenes utvikling og bakhistorie vies mye plass, og handlingstrådene vokser etter hvert inn i hverandre på svært belønnende vis.
Her ligger Devs etableringsangst som en gjennomgangstone. Middelklassens barn av 80- og 90-tallet har unike muligheter og enorm valgfrihet. Selv når vi har det kjempebra, blir vi usikker på om det finnes noe enda bedre der ute. Og disse kompliserte velsignelsene settes smart opp i kontrast til foreldregenerasjonens oppofrende reise fra India til USA og datemuligheter på 50-tallet.
Tonen og kjemien mellom Dev, vennene og foreldrene gjør dette til særdeles godt selskap. Det er mye trivsel på skjermen, og det sprer seg til oss som ser på.
Hatten av for Aziz Ansari
Dette er i stor grad Aziz Ansaris serie. Han spiller hovedrollen, deler av manus skal være basert på hans personlige erfaringer, og så har han castet begge sine foreldre til å spille sine foreldre i serien.
Han imponerer virkelig med både manus og skuespill. Herlig munnrapp og replikksterk. Folk vil dra kjensel på karaktertrekk fra Ansaris populære figur Tom Haverford fra Parks and Recreations, men i Dev er framtoningen adskillig mer dempet, og egoismen får bryne seg på både medmennesker og selvfølelse.
Humor er aldri så sårbar som i et malplasert møte med tunge stunder, og Ansari tør heldigvis å gå dit flere ganger. Han har bygd en nær, kompleks og finstemt figur som er herlig utstyrt til å lokke fram både sympati, latter og irritasjon.
Har mye på hjertet
Mye av seriens magi ligger i kreativ, poengtert og velskrevet dialog. Og så er rollebesetningen en herlig komponert bukett. Full av rike figurer og hjemmebaner vi altfor sjelden ser i amerikanske serier.
Stilmessig vil folk kjenne igjen den «slice of life»-stemningen som kjennetegner situasjonene og estetikken i en serie som Louie. Og det er lett å minnes Seinfeld i den observasjonssterke dialogen mellom vennegjengen.
I spennet mellom hovedpersonens livsglade egoisme og underfundige hverdagsbetraktninger, har Master of None funnet en tone som er treffende morsom, uten å være redd for å punktere «feelgooden» når det trengs.
Serieskaperne Aziz Ansari og Alan Yang har mye på hjertet her. Og leverer velrettede spark mot det amerikanske samfunnets forhold til kjønn og etnisitet. Men det er ikke en serie som viser fram kulturkollisjoner, det er en serie som viser fram kulturforståelse og medmenneskelighet.
Konfliktene er reelle og vanskelige, men behandles med sjarm, gode observasjoner og empati for nesten alle involverte.
Og årsaken til at Master of None får til denne smittende livsgleden er ikke fordi serien er blåøyd eller glatt. Den kommer av en ektefølt klangbunn. Ansari lar aldri tvilen, frykten og ensomheten ligge utenfor rekkevidde. Og lyset varmer ekstra godt når vi skimter mørket i øyekroken.
Master of None er smart uten å spotte, og den er søt uten å bli broddløs. Den når ikke toppnivået før etter et par episoder, og et par av sidekarakterene halter litt innledningsvis, men ha tålmodighet. Serien vokser seg bare bedre og bedre utover i sesongen. Dette er en vennegjeng du vil henge med. 10 episoder går forrykende fort og oppleves bare som en medrivende førstedate.
MEN! Uten å avsløre noe, så er jeg ikke helt happy med de siste minuttene av serien. Den fungerer godt som «cliffhanger», men smaker ikke like godt som avsluttende finale. Så her vil jeg ha mer. Kom igjen Ansari, Yang og Netflix, lag flere sesonger!
