Gruer du deg til den dagen foreldrene dine blir borte? Kanskje ser du allerede at de har blitt så gamle at det begynner å skrante, at det snart er deres tur?
I Mia madre forteller den italienske filmskaperen Nanni Moretti en sår historie om nettopp dette. Resultatet er et trist, men likevel varmt og rørende drama om hvor vondt det kan være å miste sin mor.
Anmeldelse: «Lykke på italiensk» – Lavmælt skildring av ny fattigdom
Filmskaper som mister moren
Margherita Buy spiller Margherita, en berømt sosialrealistisk filmskaper som jobber med en film om en arbeiderstreik på en fabrikk.
Samtidig ligger moren hennes Ada (Giulia Lazzarini) på sykehus med sviktende hjerte. Moren til Margherita skal dø. Det sliter Margherita med å ta det innover seg.
Sammen med broren Giovanni, spilt av Nanni Moretti selv, bruker hun hvert et ledig minutt ved morens sykeseng, og til folk som spør forteller hun at moren er på bedringens vei. Hvis man sier en ting høyt blir det ekte, og det kan ikke være ekte at den snille og intelligente mammaen hennes snart blir borte.
På filmsettet må Margherita slite med den italiensk-amerikanske skuespilleren Barry Huggins (John Turturro), som spiller eieren av fabrikken i filmen. Han er hentet inn for å få et berømt navn på rollelista, men skuespilleren kan ikke ordentlig italiensk, og Margherita blir mer og mer frustrert over situasjonen.
Magisk tilstedeværelse på lerretet
Mia madre høres kanskje ut som en deprimerende historie, men humor og varme gjennomsyrer filmen.
Moretti veksler fint mellom scener på sykehuset, Margheritas hjem og filmsettet. Han maler et tydelig bilde av hvor mye moren betyr for Margherita og hvor vondt det hele er, men balanserer det med små lysglimt i tilværelsen der sorgen legges til side.
Enten det er på grunn av Barrys tullete oppførsel, fine samtaler med datteren, eller gleden over å dele minner med moren – når Margheritas fjes sprekker opp til et smil og hun bryter ut i latter, blir jeg varm i hjertet.
Margherita Buy har en magisk tilstedeværelse på lerretet. Jeg forstår godt at hennes skuespillerprestasjon i filmen vant henne en David di Donatello for beste kvinnelige skuespiller tidligere i år. Prisen er italienernes svar på Oscar, og Margherita Buy har vunnet prisen hele syv ganger.
Anmeldelse: «Den store skjønnheten» – Et stort høydepunkt for kontinentale filmelskere!
Uforløst, men rørende
Det er ingen tvil om at Mia madre er et selvbiografisk prosjekt for Nanni Moretti. Moren hans, som var lærer i klassiske språk akkurat slik Margheritas mor er i filmen, døde under innspillingen av hans forrige film Vi har en pave.
Jeg ble svært rørt av Morettis og Margheritas fortelling i Mia madre. Slutten henger dog litt i løse luften og elementer i fortellingen blir derfor noe uforløste. Det aner meg at Nanni Moretti har valgt å avslutte filmen på denne måten som et symbol på dødens bråe avslutning på livet, men det fungerer ikke optimalt.
Filmen gjorde likevel inntrykk, og jeg måtte reflektere litt over livet der jeg satt i kinosalen, da rulleteksten gikk over skjermen.
