Rebooten av Tomb Raider i 2013 var et dundrende comeback for den ikoniske spillfiguren Lara Croft. Store pupper og en snasen bakende ble byttet ut med interessant figurutvikling og et menneske med både styrker og svakheter – i tillegg til en mer naturlig proposjonert kropp.
Tomb Raider var et knakende godt actioneventyr, og oppfølgeren Rise of the Tomb Raider bygger videre på det som fungerte i spillet fra 2013.
Dette er ikke et perfekt actioneventyr, men det er virkelig et underholdende et. Og Lara? Hun er tøffere enn noensinne.
Anmeldelse: «Tomb Raider» – Lenge leve Lara Croft!
Magisk skattejakt i Sibir
Denne gangen går turen til Sibir, der Lara er på jakt etter «Den gudommelige kilden». Før sin død ble faren latterliggjort fordi han var sikkert på kildens eksistens, og nå vil Lara gjenopprette hans gode navn og rykte.
Men hun er selvsagt ikke den eneste som er på jakt etter den dyrebare skatten. Den mystiske organisasjonen Trinity skyr ingen midler for å få klørne i den magiske gjenstanden. I tillegg til den bitende kulden og det ugjestmilde miljøet i de sibirske fjellene, må Lara dermed også kjempe seg forbi Trinitys brutale soldater på vei til målet.
Der Lara var en tøff, men likevel usikker jente i det forrige spillet har hun nå fått mer bein i nesa. Hun har ingen dårlig samvittighet for de hun plaffer ned i kampen om overlevelse. «Hvis det ikke er deg, blir det meg», og Lara skal faen meg ikke bli den som stryker med når livet står på spill.
Jeg liker hardheten, det er kult at Lara er så tøff, men samtidig bidrar det til at historien ikke blir like engasjerende som sist. Lara har allerede funnet seg selv, og karakterutviklingen blir derfor ikke like interessant denne gangen.
Spillverdenen føles åpen
Rise of the Tomb Raider byr på en dynamisk spillopplevelse som veksler mellom hjernetrim, action, sniking og utforskning.
Som en snikete jævel som liker seg best i skyggene, elsket jeg når jeg kunne skjule meg i en busk, kaste meg frem og kvele fienden med en velplassert ishakke over halsen, og deretter gjemme liket i krattet. Sekvensene der skuddveksling er eneste utvei var også underholdende action, selv om disse kanskje er spillets svakeste element.
Selv om historien i spillet er lineær og leder deg fra et punkt til et annet, klarer Rise of the Tomb Raider å gi meg en illusjon av at jeg utforsker en stor og åpen verden.
Du kan ofte ta en avstikker for å utforske gravkamre, prøve deg på alternative utfordringer, eller sanke ressurser. Områdene du har til rådighet er relativt store, og det er mange skjulte kriker og kroker å oppdage.
Røv gravkamre
Det finnes nok av «tombs» å «raide» i spillet. Gravkamrene er puslespill der elementer i omgivelsene er brikkene som må på plass for at du skal kunne komme deg videre, og de krever litt ekstra hjernekraft å løse dem.
Det var disse utfordringene jeg koste meg mest med i Rise of the Tomb Raider, for det er tross alt det å oppdage slike skjulte skatter Tomb Raider handler om, og jeg brukte mye tid på å finne alle de bortgjemte stedene.
Gimmick som fungerer
Det er ingen tvil om at spillmekanikken i denne nye generasjonen med Tomb Raider ligner mye på Uncharted-serien, men i et forsøk på å skille seg ut fra andre tredjepersons eventyrspill er fokuset på utstyr, egenskaper og overlevelse større.
Rise of the Tomb Raider vil fremstå som et spill der du må jobbe hardt for å klare deg. Der du må samle ressurser for å lage ammunisjon, plukke bær for å lage medisin og skyte dyr for å bruke skinnet til nytt utstyr.
I starten brukte jeg mye tid på å jakte på hjort og sanke inn alt jeg kom over i landskapet, men sannheten er at du ikke trenger å bruke tid på dette for å komme deg gjennom spillet. For du går sjelden tom for ammunisjon, og det du trenger av andre ting dukker opp underveis.
Dermed er overlevelsesaspektet ved spillet egentlig kun staffasje for å sette stemningen i spillet. Men den stemningen er på sin side veldig bra. Jeg liker jo å streife rundt på jakt etter ting jeg kan bruke til å lage meg ei ny ammunisjonstaske eller annet stash. Så får jeg heller bare lukke øynene for at det egentlig er unødvendig.
Spillet ser strålende ut
Og apropos øyne. Utsikten i Rise of the Tomb Raider er nydelig. Spillverdenen ser fabelaktig ut, og jeg måtte ofte se meg rundt bare fordi omgivelsene var så flotte. Laras figuranimasjon og ansiktsmimikk er også bra. Hun har små fakter og bevegelser som gjør henne mer naturlig, og bevegelsene flyter godt når du vandrer rundt i spillverdenen.
Kontrollsystemet er stort sett det samme som i det forrige spillet, og ja det er noe bruk av «quick time events». Disse forekommer dog ikke så ofte at det blir plagsomt.
I tillegg til hovedspillet har Rise of the Tomb Raider et sidespill som er noe samlekortgreier der utvikler Crystal Dynamics har valgt å innføre mikrotransaksjoner. Ikke spør meg hva dette går ut på, fordi jeg valgte å drite i hele greia.
Så vidt jeg kan se har imidlertid disse samlerkortene eller mikrotransaksjonene noe med hovedspillet å gjøre, og min spillopplevelse ble ikke negativt påvirket av at jeg valgte å ignorere denne funksjonen.
Dama er kommet for å bli!
Min konklusjon etter å ha boltret meg en haug med timer i Lara Croft sine støvler, er at denne dama er tilbake for å bli.
Rise of the Tomb Raider er et underholdende spill som byr på en god dose spenning, og Lara er en sterk rollefigur det er en fryd å bli kjent med.
Og selv om hun mangler Nathan Drakes Uncharted-sjarm, for ingen kan noensinne bli like kul som Nathan, så er hun så tøff og rå at jeg gjerne ser henne i mange spill fremover!
For første gang noensinne er «Tomb Raider» et Microsoft-eksklusivt-spill. «Rise of the Tomb Raider» kommer til Xbox One og Xbox 360 nå, og ikke til Playstation 4 før i 2016. Lara har med andre ord virkelig forlatt sin rolle som maskot for Playstation.
