Utfordringen til The Program er: Hvordan fortelle en godt kjent historie der utfallet er gitt?
De fleste kjenner jo hovedtrekkene i dopingskandalen rundt Lance Armstrong, syklisten som vant Tour De France 7 ganger på rad, men som siden ble fratatt alle titlene.
De som fulgte denne saken nøye, vil ikke få noen større avsløringer her. Men regissør Stephen Frears har laget et kompetent drama, som holder nerven, til tross for at historien spenner over 20 år.
Og hovedrolleinnehaver Ben Foster er troverdig som Armstrong, mannen som gjør hva som helst for å vinne.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Setter i gang systematisk doping
Historien starter i 1995. Armstrong konkurrerer i Europa, der dopingbruken i miljøet er utstrakt. Han innser at også han må dope seg for å vinne, og kontakter den italienske legen Michele Ferrari (Guillaume Canet).
Så rammes Armstrong av testikkelkreft, og må kjempe en hard kamp for å overleve. Når han blir frisk, lover han seg selv å aldri komme så nær ved å tape igjen, og setter i gang et systematisk dopingprogram sammen med legen og teamet rundt seg.
Men ettersom Tour De France-triumfene ruller inn, fatter den irske journalisten David Walsh (Chris O’Dowd) mistanke til at noe ikke stemmer.
LES: Anmeldelsen av The Hunger Games: Mockingjay Part 2
Ben Foster er god i rollen som Armstrong. Han spiller ham kanskje litt mer forknytt og mindre sjarmerende enn vi kjenner den virkelige Armstrong fra TV-skjermen, men han formidler en absolutt interessant versjon av sykkelhelten som gir et inntrykk av mannen bak fasaden.
Filmen skildrer ikke Armstrongs dopingbruk på noen formildende måte, men tegner et bilde av omstendighetene som forsøker å forklare hvorfor han gjorde det.
Kortversjonen er at så godt som alle andre også dopet seg, samt at Armstrong var mentalt merket av den harde kreftkampen som nesten kostet ham livet.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Gir noen gode svar
Regissør Stephen Frears skildrer sykkelsirkuset i Tour De France ved hjelp av autentiske arkivbilder, kryssklippet med skuespillerne, og det fungerer fint (bortsett fra en åpenbart falsk scene fra Champs-Élysées).
Miljøet fremstår rimelig ensporet og trist, der de fleste kjenner til råttenskapen som gjennomsyrer sporten, men velger å legge lokk på det for å bevare husfreden, inkludert journalistene som følger Tour’en.
Det gis et inntrykk av at Lance Armstrong kanskje ikke vant fordi han dopet seg. Han vant fordi han var den beste til å dope seg.
The Program føles hverken som en fordømmelse av eller oppreisning for Lance Armstrong, men gir noen gode svar på hvordan og hvorfor sykkelsportens største stjerne kunne falle så spektakulært.
