Den da 15 år gamle Malala Yousafzai ble et symbol i kampen mot islamsk ekstremisme da Taliban skjøt henne i oktober 2012.
Dokumentaren He named me Malala gir et innblikk i hverdagen hennes, med et spesielt fokus på det nære forholdet til faren Ziauddin Yosafzai.
Regissør Davis Guggenheims film er preget av håp, varme og kjærlighet. Kanskje overdrives det faktisk i blant, spesielt med den lystige filmmusikken.
Men dokumentaren etterlater oss med et inntrykk av en særdeles modig jente, samtidig som den stiller noen vonde og viktige spørsmål.
LES: Anmeldelsen av Life In a Fishbowl
Stille og ettertenksom
Filmen starter med et formgrep som gjentas med jevne mellomrom, nemlig en animert sekvens, der Malala gjenforteller en historie som faren fortalte henne som barn, om tenåringsjenta og folkehelten Malalai, som motiverte afghanerne til å kjempe mot britene i 1880.
Det ligger klare paralleller i denne historien med Malalas egen, ikke bare i navnet, men også i hennes rolle som en viktig stemme i midt-Østen.
Det er en fin åpning, som gir ekko også senere i dokumentaren. Animasjonen skildrer sekvenser som det ikke finnes opptak av.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Malala forteller sin historie, samtidig som vi ser glimt av hennes tilværelse i eksil i England. Privat fremstår hun som stille, ettertenksom og nesten litt sky, spesielt når Guggenheim stiller henne personlige spørsmål.
Når hun ler nervøst av spørsmål om gutter, forstår man at det er lett å glemme at denne verdenskjente aktivisten som kjemper for kvinners rettigheter fremdeles er ei tenåringsjente.
Det merkes at Guggenheim pirker i henne, men unngår å konfrontere. Han kunne nok presset henne hardere. Kontrasten er merkbar når vi ser Malala tale engasjert for et publikum, enten det er foran medborgere i Pakistan eller på en Nobel-prisutdeling.
LES: Anmeldelsen av Etterskjelv
Stiller vondt spørsmål
Forholdet til faren Ziauddin Yousafzai skildres fint i filmen. Han fremstår som en ekstremt varm, vennlig og sympatisk person, som elsker datteren sin.
Men han stiller selv filmens kanskje vondeste spørsmål. Burde han ha beskyttet henne bedre? Var det riktig å la henne kritisere Taliban for åpen mikrofon?
Det konkluderes ikke med noe som helst, men, som han selv sier, hadde han aldri trodd at de ville forsøke å drepe et barn.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
He named me Malala skjemmes på et uventet punkt, nemlig filmmusikken, komponert av velkjente Thomas Newman. Den er fin, men krasjer stilmessig med bildene vi ser.
Det høres ut som noe han hadde til overs fra en romantisk komedie, ikke spesialkomponerte toner til en dokumentarfilm om ei pakistansk jente som blir skutt av Taliban.
Musikken passer rett og slett ikke til innholdet, og drar ned helhetsinntrykket til en ellers velgjort og velment dokumentarfilm med interessante subjekter og en spennende historie, fortalt med god dramaturgi.
