Historien om dama som gikk fra en tilværelse som strevende husmor til smellrik forretningskvinne, er en flik av den amerikanske drømmen.

Men i regissør David O. Russells hender, blir dette en snodig dramakomedie med pussige figurer, rar dialog og et springende handlingsforløp.

Det er ikke nødvendigvis negativt ment. Det er heller forfriskende å se en historie fra virkeligheten bli skrudd til fra en veldig spesifikk synsvinkel.

Russell er tilbake i en stil som av og til ligner på hans egne filmer I Heart Huckabees (2004) og Silver Linings Playbook (2012).

Med Jennifer Lawrence, Robert De Niro, Diane Ladd og Virginia Madsen i ensemblet, blir dette fornøyelig, om enn noe omstendelig.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Jennifer Lawrence og Bradley Cooper gjenforenes i filmen Joy (Foto: 20th Century Fox).
Jennifer Lawrence og Bradley Cooper gjenforenes i filmen Joy (Foto: 20th Century Fox).
Finner opp en mopp

Joy (Jennifer Lawrence) er den unge fraskilte småbarnsmora som sliter med å få endene til å møtes.

Så får hun en idé til en ny type mopp, og kommer i kontakt med Neil Walker (Bradley Cooper), som driver en ny type tv-reklame.

Men det skal vise seg at det ikke blir enkelt å markedsføre et produkt der flere ønsker en bit av kaka, og Joy har dessuten utfordringer på hjemmebane som kompliserer forretningen.

LES: Anmeldelsen av 45 år

Filmen skildrer altså virkelige hendelser og figurer, men det spørs om ikke det fargerike persongalleriet befinner seg et godt stykke unna de faktiske folka.

David O. Russells lett skrudde humor ligger tykt utenpå de karikerte figurene.

Vi møter blant andre Joys karaokesyngende eks-mann Tony (Édgar Ramirez), den omflakkende faren Rudy (Robert De Niro), den såpeserie-engasjerte moren Terry (Virginia Madsen) og den litt mislykkede matriarken, bestemora Mimi (Diane Ladd).

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Jennifer Lawrence, Robert De Niro og Édgar Ramirez i Joy (Foto: 20th Century Fox).
Jennifer Lawrence, Robert De Niro og Édgar Ramirez i Joy (Foto: 20th Century Fox).
Dempet engasjement

I virkeligheten foregikk filmens begivenheter på begynnelsen av 1990-tallet, men i filmens univers ser det mer ut som vi befinner oss ett tiår tidligere.

David O. Russell bruker 80-tallets stil – eller mangel på sådan – til å dyrke det litt bisarre, merkelige og avvikende i sitt uttrykk.

Det gir morsomme utslag, men gjør kanskje ikke historien mange tjenester. Faktisk så dempes eventuelle engasjerende følelser for Joy og hennes kamp, selv om Jennifer Lawrence spiller solid.

Joy er en hyggelig film, som vil oss vel. Men den er ingen ny Silver Linings Playbook, selv om Lawrence og Bradley Cooper gjenforenes.

Om FILMEN

Joy
  • Joy
  • Slippdato: 25.12.2015
  • Regi: David O. Russell
  • Utgiver: Twentieth Century Fox Norway
  • Aldersgrense: 6
  • Sjanger: Drama, Komedie

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.