Brasilianske Min andre mor er et nært portrett av hvor vondt og vanskelig det kan være å ofre samvær med sine nærmeste for å kunne forsørge egen familie. Og hvor vemmelig det kan være når mennesker ser ned på hverandre.
Gjennom å sette kameraet tett inntil huden på hushjelpen Val (Regina Casé), treffer regissør Anna Muylaert rett i urettferdighetsnerven min når hun maler opp forskjellene mellom hushjelpen og huseierne i São Paulo.
Filmen blir tidvis vel ambisiøs i alle elementene den vil flette inn, men med mye varme, en god dose humor og et blikk som søker både storsamfunnet og individene, er Min andre mor en historie som fester seg i både hodet og hjertet.
ANMELDELSE: Life In a Fishbowl – Engasjerende islandsk sosialrealisme
De mange forskjellene på folk
Val er hushjelp for en rik familie i São Paulo. Hun har bodd på et lite rom hjemme hos sin arbeidsgiver i årevis, og for familiens sønn Fabinho (Michel Joelsas) er Val vel så mye mamma som guttens velstående mor.
Men for sin egen datter Jéssica (Camila Márdila), har ikke Val kunnet gi like mye omsorg. Jéssica har vokst opp langt unna hos slektninger i Vals hjemby. Og det er nettopp fordi hun må forsørge sin datter at Val har flyttet fra Jéssica og valgt å vie hele sitt liv til jobben som hushjelp.
Overgangen blir derfor enorm da Jéssica flytter til storbyen for å studere arkitektur. Klasseskiller, undertoner av forakt og bitre følelser bobler raskt til overflaten da hushjelpens datter blir boende som en slags gjest hos sin mors arbeidsgiver.
Det vokser fram mye sjalusi fordi vennskap og vennlighet mellom mennesker som liker hverandre går på tvers av forventninger og gamle tradisjoner.
En mor å bli glad i
Regina Casé er strålende som Val. Hun er en livsglad personifisering av gode intensjoner, omsorg og oppofrelse, men får grunnvollene rystet i konfrontasjon med både egne valg og måten hun lar seg bli behandlet på.
Hennes finstemte skamfølelse over Jéssicas mangel på ærbødighet i møtet med sine egne arbeidsgivere sier mye om de tradisjonelle skillene mellom fattig og rik i det brasilianske samfunn. Samtidig som Vals herlige måte å takle husfruens overlegne små stikk på, viser hvor aldeles malplassert og konstruert det sosiale skillet mellom de to kvinnene er.
Det er de gamle oppfatninger av tjenestefolk som en slags underklasse som ligger under som årsak til flere konflikter her. Og det er et tidvis gyselig menneskesyn som framføres av deler av rollegalleriet. Både bevisst og ubevisst.
I et samfunn hvor studieplasser deles ut på bakgrunn av kunnskap, er det en trussel for de privilegerte at prestisjeplassene kan gå til hushjelpens datter framfor de rikes sønn.
Og måten den fasadefikserte mor reagerer med overraskelse da Jéssica forteller om sine studieplaner, er en av mange scener som treffer veldig godt der det gjør vondt.
Filmen klarer ikke helt å matche den treffsikkerheten som den viser i figuroppbyggingen når filmskaper Anna Muylaert prøver å la Jéssicas interesse for arkitektur si noe om muligheten for samfunnsendringer. Dette blir ikke viet nok plass til at det klarer å bli noe mer enn en påbegynt stemning, som blir litt lett behandlet mot filmens slutt.
Det er likevel et imponerende stykke regiarbeid å flette inn så mange nyanser inn i Val og Jéssicas historie.
I en verden hvor alle menneskene vi møter merker at deres sosiale status påfører dem tap av menneskelig nærhet – både for fattig og rik – klarer Min andre mor å gi alle rollefigurene rom til å rope ut sin frustrasjon, uten at dette fjerner fokus fra hovedhistorien.
