Den starter aldeles nydelig Modus. Med et julekledd hotell i Stockholm sentrum, et lystig lag, et drap, et vitne og en mordgåte som både har umiddelbar spenning og som kaster skygger inn flere hemmelighetsfulle hjem.
Serien, som er basert på boken «Pengemannen» av Anne Holt, treffer godt med stil, tempo og stemning. Miljøskildringene er veldig gode. Og både figuroppbygging og skuespillervalg sitter som et skudd for flere av karakterene.
Dessverre klarer ikke serien å holde på den gode nerven fra de første episodene. Den sentrale skurkerollen er ikke god nok til å holde spenningen oppe gjennom hele serien, og det store mystiske plottet blir litt for tydelig litt for tidlig.
ANMELDELSE: Frikjent – Godt, men forutsigbart krimdrama
En motvillig etterforsker
Inger Johanne Vik (Melinda Kinnaman) har vært over dammen og jobbet for FBI, men er nå tilbake i Sverige for å fokusere på familien og starte en akademisk karriere.
Under søsterens bryllupsmiddag, vandrer hennes autistiske datter rundt i gangene og blir tilfeldigvis vitne til et drap i hotellets kjeller.
Inger Johanne skjønner etter hvert at datteren har sett noe, og da flere drap ser ut til å ha tilknytning til hotelldrapet, blir hun noe motvillig dratt inn i jakten på en seriemorder.
Regissørene Lisa Siwe (Broen) og Mani Maserrat har veldig godt grep om kulissene, og maler fengende bylandskap og skaper intimitet i hjemmene vi besøker. Dette er en serie som virkelig prøver å være i sjangeren nordisk noir, og bruker både naturen, årstiden og byens fasader for å skape melankolske og stilrene bilder.
Men i takt med at etterforskningen drar ut, og årets mørkeste desemberdager erstattes med lysere tider, så vannes disse stemningene litt ut. Jeg synes ikke serien kler dagslys og bar bakke like godt som det fengende og snødekte vintermørket.
Varierer i skuespillerprestasjonene
Modus har godt grep på hovedpersonen Inger Johanne, og klarer på ypperlig vis å veve sammen hennes hengivenhet og samværslyst med døtrene, hennes kompliserte forhold til eksmannen og hennes altoppslukende forhold til en drapsetterforskning.
Hun prøver å balansere ett regnestykke hun allerede har flyktet fra, og Melinda Kinnaman har ingen problem med å mestre spennet mellom sliten småbarnsmor, elegant småkjendis og intens etterforsker.
Også Krister Henriksson (best kjent som Kurt Wallander) gjør en herlig versjon av den særdeles private og ganske så kjipe Erik Lindgren. Han er en tidvis nydelig motbydelig type.
Like god er ikke Marek Oravec i rollen som drapsmannen Richard Forrester. Han starter som en mystisk figur, men etter hvert som han får mere og mere skjermtid skjemmes skurkerollen av overspill og en del svake situasjoner.
Linken serien har til USA blir også løst dårlig. Hverken dialogen eller karakterene på den andre siden av dammen harmonerer med stemningen i det øvrige fiksjonsuniverset.
Hvis du er fan av skandinavisk krim, er dette en solid juledose som har noen fantastiske øyeblikk – spesielt i de første episodene. Men som drapsgåte, klarer ikke Modus holde på den mystikken og fascinasjonen som kjennetegner sjangerens beste serier.
