Komiker, talkshow-vert, skuespiller og forfatter – Chelsea Handler er en skikkelig artig dame. Hun er ikke redd for å støte noen, og hun gjør narr av alt og alle med sin skarpe og drøye humor.
I dokumentarserien Chelsea Does utforsker hun fire forskjellige tema: ekteskap, rasisme, dop og teknologi.
Serien er nesten som en slags førtiårskrise. Handler vil utvide horisonten ved å teste ut ting hun ikke har prøvd, vurdere om det er andre ting hun bør slutte med, i tillegg til at hun belyser tema hun mener er viktige.
Som den komikeren hun er byr hun mye på seg selv og holder lite tilbake i de fire, 70 minutter lange, episodene. Det er morsomt, men litt for navlebeskuende til at serien blir interessant som dokumentar. Dette er først og fremst et Chelsea Handler-show.
Snakker rett fra levra
Jeg liker når dokumentarfilmskapere bruker seg selv for å fortelle en historie, men det er ikke Chelsea Handler som er dokumentarfilmskaperen her.
Det er Eddie Schmidt, kjent for filmer som den Oscar-nominerte Twist of Faith og This Film is Not Yet Rated, som har regi, mens Chelsea er fokuset.
Dermed blir dette mer en firedelt dokumentar om henne, enn om temaene som blir belyst. Og selv om Handler er en skikkelig kul dame, så er hun ikke så interessant at det blir engasjerende å se fire dokumentarfilmer om hennes menneskelige utvikling.
Når det er sagt så er serien likevel morsom. Jeg elsker når Handler snakker rett fra levra, spør om ting som ingen andre tør, eller når hun sender talende blikk i kamera hvis andre sier noe rart eller drøyt.
Hun er full av gullkorn, som for eksempel når hun, i den første episoden som handler om ekteskap, spør en bryllupsplanlegger om det går an å bestille hoppeslott til bryllupsfest. Før hun får svar tenker hun seg om og konstaterer at:
You have to be tipsy to be in a bounce house as an adult… Or a molester…
Min type humor.
Gøyalt, men slitsomt
Som dokumentar er det episoden om rasisme som er mest interessant, men selv om Handler intervjuer både folk som er positive til segregering av folk med ulik etnisitet, og folk som tror at slavene i Sørstatene hadde det fint og var som en del av familien, så går hun aldri dypt nok i materien til at man lærer noe nytt.
Hvis vi snakker ren underholdningsverdi så er episoden om dop selvfølgelig morsom. Spesielt er scenene fra vennekvelden med pot rundt middagsbordet underholdende, for ikke å glemme når Handler diskuterer kvaliteten på forskjellig typer pot med Willy Nelson.
Pot er som sex, det er godt uansett. Willy Nelson
Selv om det er morsomt, blir Chelsea Does litt mye i lengden. Handler har en slitsom stemme og serien blir langdryg om du ser flere episoder av gangen. Så ikke binge denne serien, men se den én episode av gangen.
Og hvis du digger Chelsea kan jeg forøvrig informere at hun får sitt eget talkshow på Netflix i løpet av året. Det gleder jeg meg til!
