Den Gode Dinosaur er en vakkert animert, lun og ganske sjarmerende fortelling med et fiffig utgangspunkt, men den er hverken spennende, fantasirik eller smart nok til å plassere seg i det øvre sjikt av Pixars familiefilmer.
Denne gangen har gigantene i Pixar og Disney stilt inn siktet mot den yngre delen av fansen. Dermed er mye av den sofistikerte humoren, som har blitt et varemerke for Pixar, borte.
Her brukes mye tid på fysisk slapstick og humørfylte møter med finurlige figurer. Dette blir ganske langtekkelig i lengden, og filmen har bare glimtvis den doble bunnen som gjør at vitsene fungerer for både liten og stor.
Historien følger en kjent oppskrift med en hjertegod, men pysete helt som må finne motet sitt og seg selv på et farefullt eventyr. Men regissør Peter Sohn klarer hverken å bygge et fengende nok rollegalleri eller skape nok dramatikk til at dette blir noe mer enn en helt «midt på treet»-variant av en klassisk fabel.
ANMELDELSE: Innsiden ut – En tematikk som når overraskende emosjonelle dybder
Alene i den store ville verden
Premisset er fornøyelig i Den Gode Dinosaur. Hva om meteoritten som utryddet dinosaurene ikke hadde truffet jorda for 65 millioner år siden?
Vi møter den unge dinosauren Arlo. Til daglig småengstelig bondesønn på familiens gård, men etter en kaotisk jakt på en maistyv havner han langt av sted fra alt som er kjent og trygt.
Med kun en vag geografisk beskrivelse å gå etter, blir det en farefull reise for å finne tilbake til gården. Men han får godt selskap i den foreldreløse guttungen Tass (Spot på engelsk), som til tross for meget begrenset språk, viser seg å være en temmelig skogsmart type.
Det er selvfølgelig både raringer, snillinger og slemminger ute i villmarken, og Arlo møter dem alle. Her er det noen minneverdige øyeblikk. Spesielt introduksjonen av hovedskurkene er en velskrevet liten perle, men det er dessverre langt mellom godbitene.
Ofte blir Arlos møter og opplevelser blekere versjoner av populære scener og figurer fra animasjonsfilmhistorien. Filmen oppleves i det hele som en samling historieelementer vi har sett før, inkludert noen veldig opplagte lån fra gamle Disney-klassikere.
En vakker skuffelse
Animasjonsarbeidet gjør at Den Gode Dinosaur er flott å se på. Spesielt en del av landskapene er både stemningsfulle og naturtro i sin detaljrikdom.
Her er også mange av stilgrepene beslektet med klassiske animasjonsfilmer, noe som gir filmen et nostalgisk drag og plasserer den i godt selskap med flere av Disneys dyrebaserte animasjonsfilmer.
Og dette er ikke en dårlig familiefilm. Mange vil nok finne mye glede i dette enkle feelgoodeventyret. Og filmskaperne prøver også å opprettholde litt av den gjenkjennelige raffinerte Pixar-humoren, spesielt gjennom å lene seg på western-sjangeren for litt lettbent referansevitsing.
Men jeg har større forventninger til Pixar-gjengen enn at de skal klare å lage en helt grei eventyrvariant over gammel lest.
Når det gjelder publikums innlevelse i figurene og nerven i historien, ligger dette langt bak selskapets egne giganter. Vennskapet mellom dinosaur og guttunge finner aldri en naturlig kjemi fra karakterene selv, og regissør Sohn må ty til eksterne, og ganske pompøse, visuelle triks for å skape tårefylt samhørighet mellom de to.
Det er et av flere plaster som holder «Den Gode Dinosaur» greit sammen som fortelling, men det er også slike nødløsninger som gjør at filmen svinger dårlig som helhet og blir en real Pixar-skuffelse.
Denne anmeldelsen er basert på 3D-versjonen med norske stemmer. Jeg vet derfor ikke om vitsene og replikkene fungerer bedre i originalversjonen, hvor blant annet Steve Zahn og Frances McDormand har sentrale roller.
