Trønderske Grendel starter friskt, og det er en del fiffig meta- og referansehumor å finne i begynnelsen av denne lavbudsjetts skrekk-komedien.
Men en grei manuside ender dessverre som en ganske slitsom og tam sjangerlek som hverken skremmer eller fenger i kinomørket.
Formmessig er «found footage»-vrien en praktisk og sjangersmart måte å holde det visuelle stilrent og effektivt på. Men dette grepet glipper allerede på vei ut til øya.
Jeg vet ikke om disse glippene gjøres for å parodiere «found footage»-sjangeren, eller om det rett og slett bare glipper ved en del anledninger – men det setter uansett tonen for en film som svimler rundt i en metagreptåke så referansetjukk at både spenning og humor bare glimtvis blir synlig.
ANMELDELSE: Skjærgården – Morderen tar livet av all uhygge
Skrekkfilminnspilling blir til skrekkfilm
Filmen følger en utvidet vennegjeng som skal ut på en øy i Trøndelag for å lage en skrekkfilm om monsteret Grendel.
For å legge til enda et lag, har manusforfatter Tomas Grande skrevet en bakgrunnshistorie som ligner mye på skuespillernes virkelige historie. Både skuespillere og rollefigurer er en internasjonal vennegjeng som møttes på filmskole i USA og som nå er samlet igjen for å jobbe sammen i Norge.
Vel ute på øya har de tre dager på seg til å lage skrekkfilmen sin. Det starter ganske så bra, men så oppdager de at de ikke er alene ute i havgapet …
Fram til det begynner å skje mystiske ting ute på øya, fungerer historien tålelig greit. Jeg synes bakomfilmfotograf Ann (Ann Mathea Wollan) er en kul rolle som spiller på lag med publikum på en smart måte. Jeg skulle gjerne sett at hennes «bullshit»-filtrerende funksjon i møte det øvrige rollegalleriet hadde blitt utviklet mer.
Australske Dan Trotter er også en livlig tilstedeværelse. Han blir litt mye til tider, men har en umiddelbar sjarm som skaper noen kostelige øyeblikk.
Men fra filmen introduserer det virkelige monsteret, blir det hele en langdryg affere. Fungerende skrekkelementer er totalt fraværende. Her slutter også filmen av en eller annen grunn å være komedie.
I stedet sendes vi inn i en sjangerklisjekarusell som oppleves som en slags anmassende monsterutgave av «Benny Hill»-jakten.
Manuset holder ikke hele veien inn
Både skuespillere og manus svikter mot slutten av filmen. Det blir aldri spennende å se hvordan det går i kampen mellom den urgamle ondskapen og de filmglade ungdommene.
Figurene virrer rundt i skogen på tomgang, og selveste Grendel er hverken teit nok eller fæl nok til å skape noe særlig inntrykk.
Og når det eneste grepet som gjøres for å skru opp intensiteten er å legge til litt digitalt skurr på billedsiden, så blir det direkte kjedelig å være på skogstur med skrekkfilmentusiastene.
Nivået på vitsene har også en nedadgående kurve utover i filmen. Og når utgangspunktet er vitsing om kattevideoer og Nicolas Cage, så bør den utviklingen egentlig helst være motsatt.
Grendel har kinopremiere i følgende byer: Trondheim, Levanger, Verdal, Steinkjer, Drøbak, Eidsberg, Sykkylven, Leknes, Tromsø, Narvik, Tomrefjord, Skjærvøy, Stjørdal og Årdal.
