Jakob Oftebro imponerer med sin hovedrolle i den danske filmen Gullkysten, som forteller en historie med dansk kolonistyre i Afrika på 1830-tallet som bakteppe.
Regissør Daniel Dencik fører oss inn i et mørkt univers der vakre sandstrender omkranset av susende palmetrær blir et feberaktig mareritt for figurene.
Filmen er dominert av mørke følelser og stemninger, sett gjennom hovedfigurens naive øyne.
Man føler seg hensatt til en Oberst Kurtz/Hearts of Darkness-aktig tilstand, der velmente ambisjoner blir knust av blodige realiteter.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Lever i syndig forfall
Den unge offiseren og botanikeren Wullf (Jakob Oftebro) seiler til Afrikas vestkyst for å tilbringe ett år i Dansk Guinea, som i dag er en del av Ghana.
Der skal han lære de innfødte å dyrke kaffebønner på plantasjer med tilført vann. Han ankommer fortet Christiansborg, der tre danske offiserer lever i syndig forfall.
Wullf skal oppdage at ikke alle liker hans tilstedeværelse, og det blir betent når han oppdager at det foregår ulovlig slavehandel i området.
LES: Anmeldelsen av Daddy’s Home
Det er godt kjent hvordan filmens manus måtte endres i siste liten, da skuespilleren av en viktig rolle ble syk og ikke kunne erstattes.
Det gjør det desto mer imponerende at Daniel Dencik og medmanusforfatter Sara Isabella Jønsson Vedde faktisk har greid å lage en sammenhengende historie med spennende tematikk og klare konflikter.
Riktignok har fortellerteknikken tidvis svevende, drømmende og forvirrende aspekter, men dette er med på å beskrive figurenes sinnstilstand. De er fanget i en helvetesidyll, fylt av hedonisme og menneskeforakt, som filmen skildrer godt og brutalt.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Vakker og foruroligende
Twin Peaks-komponisten Angelo Badalamenti har laget synthbasert musikk som er både vakker og foruroligende på samme tid. Den understreker kontrasten mellom det paradisiske landskapet og de dystre handlingene som utføres der.
Jakob Oftebro spiller gnistrende godt, og gjør det interessant å følge Wullfs vei fra ambisiøs idealisme til desillusjonert fortvilelse. Noen av hans handlinger kan være litt vanskelige å begripe, men Oftebro spiller ham med en nerve, intensitet og spennvidde som gjør det umulig å ikke bli engasjert.
Filmens største svakheter ligger kanskje i den ensidige portretteringen av afrikanere som anonyme, hjelpeløse og viljeløse slaver. Oftebro er dens største styrke.
