TROMSØ INTERNASJONALE FILMFESTIVAL (NRK): Den italienske filmen Middelhavet stuper rett inn i et brennaktuelt tema, nemlig migrasjonen fra sør til nord.
Regissør og manusforfatter Jonas Carpignano forteller en historie som er like enkel som den er vanskelig. Det er et drama som ikke tyr til tårer og store emosjoner.
Kanskje ville det gjort det enklere for publikum å relatere seg til hovedfigurene, men her har man valgt å gå for sober troverdighet i stedet for potensielt overspill. Det har slått heldig ut, for Middelhavet er solid sosialrealisme.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Ønskes ikke velkommen
Vi møter Ayiva (Koudous Seihon) og Abas (Alassane Sy) fra Burkina Faso idet de forsøker å ta seg fra Nord-Afrika til det forjettede Europa.
Men det er ikke noe paradis som venter dem på den andre siden. Mens Abas nærmest resignerer, jobber Ayiva hardt for tilværelsen.
De får hjelp fra slekt og andre afrikanere, men begge skal få oppleve at ikke alle ønsker dem like hjertelig velkommen til Italia.
LES: Anmeldelsen av Mannen fra Snåsa
Denne filmen forteller altså to historier. En om hvordan menneskesmuglingen kan oppleves, og en om hvordan migranter kan tenkes å bli mottatt i enkelte deler av Europa.
Begge deler skildres forholdsvis nøkternt av regissør Carpignano.
Jeg tror på beskrivelsene av hvordan migrantenes samfunn utenfor samfunnet fungerer, hvordan de kjøper, bytter og selger på det illegale markedet, hvordan de kommuniserer muligheter på sosiale medier og må aktivt bruke gråsonene for å overleve.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Tror på miljøskildringen
Koudous Seihon er imponerende god i hovedrollen som Ayiva. Han underspiller rollen, med svært få emosjonelle utbrudd. Når de først kommer, har de derfor større virkning.
Ellers bruker regissøren mange uerfarne skuespillere, og det merkes nok av og til at de kanskje ikke har gått teaterhøyskolen, men det gir også filmen en høy grad av autentisitet.
Jeg tror virkelig på miljøet som skildres, og figurene som befinner seg der, i ruiner og under presenninger ved et jernbanespor.
LES: Anmeldelsen av Daddy’s Home
Heldigvis oppleves ikke filmen som en moralsk pekefinger mot et europeisk publikum. Jo da, den viser oss hvordan migrantene utsettes for fremmedfiendtlighet, men også at de møter medmenneskelighet.
Disse nyansene høyner filmens kvalitet. Alt er ikke bestandig sort eller hvitt. Jonas Carpignano forteller en god historie i denne rammen som kan gjøre hver og en av oss tankefull.
Middelhavet kunne knapt vært mer aktuell, og fortjener desidert oppmerksomhet på kino.
(Filmen vises på Tromsø Internasjonale Filmfestival. Norgespremiere 22. januar.)
